Hallgeir H. Langeland (SV): Eg vil gjerne stilla følgjande spørsmål til helseministeren:

«Ulike forskningsrapporter påpeker at elektromagnetisk stråling fra høyspentledninger kan være helsefarlig. Det er imidlertid forskere som mener det er vanskelig å påvise en sammenheng, selv om det ikke kan utelukkes. I en konkret sak i Stavanger-området mener en beboer at så vel han som hans husdyr er rammet av strålingen fra høyspentledninger som går over eiendommen hans.

Hva gjør statsråden for å avdekke om det finnes sammenheng, eventuelt kan det bli aktuelt å pålegge nedgraving av ledninger?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som representanten Langeland påpeker, er det fortsatt uavklart, og derved naturligvis kontroversielt, om elektromagnetiske felt fra kraftledninger medfører noen helserisiko. I høst var det oppslag i norske medier om nye britiske undersøkelser av konsentrasjon av miljøgifter langs kraftgater. Media presenterte dette som om det var endelig bevist at feltene medførte kreftrisiko. Den aktuelle studien inneholdt imidlertid ingen helseundersøkelser eller kreftdata. En landsomfattende epidemiologisk studie i England om helserisikoen, offentliggjort omtrent samtidig, konkluderte imidlertid med at det ikke forelå noen sammenheng mellom eksponering for magnetfelt fra strømforsyningen og barnekreft. Denne studien fikk begrenset medieoppmerksomhet i Norge.

Et offentlig oppnevnt norsk utvalg har tidligere utredet spørsmålet om det finnes sammenheng. Rapporten ble publisert i NOU-serien i 1995. Utvalget foreslo en moderat varsomhetsstrategi, noe Regjeringen senere sluttet seg til. Strategien som ble anbefalt, var som følger:

• 1. Ved anlegg av nye kraftledninger bør man søke å unngå nærføring til boliger, barnehager og skoler mv. Tiltak forutsetter små kostnader og må ikke medføre andre ulemper av betydning. Aktuelle tiltak er i første rekke traseendringer.

• 2. Ved anlegg av nye boligområder, skoler og barnehager m.v. bør man unngå nærhet til kraftledninger. Der det er mulig, bør man – ut fra flere hensyn – velge en noe større avstand enn de minstegrenser som er fastsatt av sikkerhetshensyn for avstand mellom kraftledninger og bebyggelse.

På grunn av usikkerheten som fortsatt er til stede når det gjelder negative helseeffekter av lavfrekvente elektromagnetiske felt, mener embetsgruppen at i valgsituasjoner bør man inntil videre velge løsninger med lavest mulig feltstyrke når dette kan gjøres uten merkostnader.

Stortinget sluttet seg til Regjeringens anbefaling av konklusjonene i NOU 1995:20 i 1998, jf. Innst. S. nr. 252 til St.prp. nr. 65 for 1997-98. Det ble samtidig klargjort at det fortsatt skal drives forsknings- og utviklingsarbeid på området.

Den offentlige interesse har særlig dreid seg om hvorvidt feltene kan medføre risiko for kreft hos barn, et spørsmål som også er best forskningsmessig belyst. Men det er også stilt spørsmål om andre helseeffekter, bl.a. effekt på svangerskapsutfall og psykisk helse. En rekke mennesker rapporterer i tillegg om uspesifikke symptomer som de mener må komme fra feltene, noe som ofte kalles eloverfølsomhet. Det er ofte vanskelig å vurdere enkelttilfeller, da forskjellige plager kan ha flere årsaker.

Det er ikke identifisert helseproblemer som bare kan ha elektromagnetiske felt som årsak. Uten å kjenne den aktuelle sak fra Stavanger-området kan det meget vel være riktig at beboeren og hans husdyr er eksponert for felt, men om eventuelle plager kan settes i sammenheng med dette, lar seg neppe avklare med dagens kunnskap.

Pågående forskning på området, og det at våre forskere følger med internasjonalt, er nødvendig som grunnlag for forvaltningen. Under det brukerstyrte forskningsprogrammet Effekt i Norges forskningsråd gjennomføres et underprogram som gjelder forskning omkring biomedisinske og helsemessige effekter av elektromagnetiske felt, særlig felt rundt kraftledninger. Sosial- og helsedepartementet bidrar økonomisk til denne delen av Effekt-programmet, som ellers i hovedsak er rettet mot effektivitet i kraftforsyningen. Departementet har videre i 1999 nedsatt en arbeidsgruppe som skal foreta en ny gjennomgang av de foreliggende forskningsresultater nasjonalt og internasjonalt. Departementet vil avvente konklusjonene i en slik ny gjennomgang før man eventuelt justerer den vedtatte forvaltningspraksis som er basert på et føre var-prinsipp. Det er i dag ikke generelt grunnlag for å grave ned kabler til erstatning for luftledninger av helsemessige årsaker.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg takkar for svaret.

Lat meg ta utgangspunkt i at for meg verkar det som om det er økonomien som styrer stort sett alt innanfor denne bransjen. Det er dyrare å legge kablar i jorda, og det er dermed økonomien som avgjer om ein gjer dette eller ei. Me har mangla kunnskap på dette området i fleire tiår. Det er ikkje skjedd noko nytt. Det har ikkje kome nye konklusjonar, ein opererer berre med den same uvissa som ein har operert med dei siste 20 åra.

Då er det interessant, synest eg, å få vite kva tidshorisont det er når det gjeld desse prosjekta, både Effekt-programmet og arbeidet til den gruppa som er sett ned av helseministeren. Kva tidshorisont opererer me med her? Me har halde på å forska på dette så lenge at nå må ein snart begynna å trekka nokre konklusjonar. Somme har prøvd i andre land, men nå ønskjer eg at helseministeren skal svara på kva tidshorisont han ser for seg i denne saka.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er ikke slik som representanten Langeland nå fremstiller det, at man bare har ventet i årtier uten å foreta seg noe, uten å trekke noen konklusjoner. Myndighetene har faktisk tatt dette på alvor, foretatt en utredning, som konkluderte med et forslag til en forvaltningsstrategi. Den forvaltningsstrategien har Regjeringen sluttet seg til, lagt fram for Stortinget – og Stortinget sluttet seg til den så sent som våren 1998. Regjeringen forpliktet seg til å videreføre forskningen og følge med på utviklingen, så man har en aktiv holdning til dette.

Jeg kan ikke svare helt presist på når man vil foreta nye oppsummeringer av forskningen og av arbeidet til den arbeidsgruppen som ble nedsatt i 1999, men jeg skal i hvert fall love at vi fra departementets side skal følge tett på. Og i den grad det kommer ny kunnskap som tilsier en annen forvaltningsstrategi enn den Stortinget har sluttet seg til, vil vi selvfølgelig komme til Stortinget med forslag til det.

Hallgeir H. Langeland (SV): Noko av hovudpoenget i mitt oppfølgingsspørsmål var at det er kostnadene ved å grava ned kablar som gjer at ein på ein måte ikkje får fart i arbeidet med å få sikrare ordningar. Der har ein jo mulegheit til å påverka i forhold til dei som bygger ut leidningsnettet, nettopp for å kunna operera meir innanfor føre var-prinsippet, for som statsråden seier, er det noko av problemet her. Ein opererer ikkje innanfor føre var-prinsippet. Det er ei uvisse knytt til dette, og då må uvissa kome folk til gode ved at ein i form av klare meiningar frå bl.a. helseministeren si side gjev beskjed til utbyggaren, sånn som ein for så vidt gjorde i 1995 i forhold til retningslinjene, om at her gjeld ikkje føre var-prinsippet, her er det ei uvisse. Då må helseministeren si haldning vera klar; her må ein setta i verk visse tiltak.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg må konstatere at representanten Langeland og jeg – og også størstedelen av Stortinget, så vidt jeg husker hele Stortinget, men det skal jeg sjekke – er uenige om hvor tøff den forvaltningsstrategien som ble valgt, skulle være. Men det er jo faktisk det Langeland etterlyser, man har gjort, man har på grunn av usikkerheten valgt å anbefale noen tiltak. Så mener kanskje representanten Langeland at man burde gått lenger i å anbefale tiltak. Men det er det man har funnet grunnlag for etter grundige utredninger, samtidig som man har forpliktet seg til videre forskning – som man bør gjøre når det er usikkerhet om man anvender en føre var-strategi.

Jeg fastholder at i den grad det er grunnlag for å endre den stortingsvedtatte strategien, skal Stortinget få forslag om det.