Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Øystein Hedstrøm til landbruksministeren, vil bli svara på av kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren på vegner av landbruksministeren.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, som svarer på vegne av landbruksministeren:

«I 1999 har det vært en betydelig reguleringseksport hvor cirka 19 000 tonn prima storfe- og svinekjøtt er dumpet i verdensmarkedet for en slikk og ingenting. I 2000 vil det bli umulig å eksportere seg bort fra overskuddsproblemene, fordi WTO-regler begrenser bruken av eksportsubsidier til 3 000 tonn svin og 1 000 tonn storfe.

Hvilken strategi er valgt for en fornuftig håndtering av problemet med kjøttoverskudd?»

Statsråd Jon Lilletun: Balansering av matvaremarkedene er en hovedutfordring i landbrukspolitikken både i Norge og i mange andre land.

Den generelle strategien for problemet med kjøttoverskudd og den langsiktige politikken for markedsregulering er trukket opp i St.meld. nr. 19 for 1999-2000, Om norsk landbruk og matproduksjon, som nå ligger til behandling i Stortinget.

For år 2000 må norsk eksportvolum og eksportstøtte ikke overstige den faktiske bindingen for året, i motsetning til tidligere år i perioden 1995-99, hvor det har vært en viss fleksibilitet i eksportadgangen mellom årene.

Jeg vil understreke at det i samsvar med jordbruksavtalen er jordbrukets ansvar å dekke kostnadene knyttet til overproduksjon av jordbruksvarer. Det er næringen selv som må gjennomføre de nødvendige tiltak innenfor de rammer som er satt av myndighetene. I den forbindelse har næringen bl.a. gjennomført følgende tiltak:

• Redusert markedspris: Kjøttsamvirket har som markedsregulator et ansvar for å ta ut priser i samsvar med jordbruksavtalens forutsetninger. Grunnet overproduksjon forventes lavere priser enn målpris, om lag 3 kr pr. kg for både svin og storfe på årsbasis. Reduserte priser vil fremme innenlandsk salg av kjøtt.

• Tidligere utslakting av svin og storfe, som f.eks. kalveslakt.

• Reduksjon av samlet slaktemengde gjennom utslakting av mordyr, som f.eks. slakting av purker.

For øvrig vil redusert omfang i melkeproduksjonen på sikt medføre mindre kvantum storfeslakt.

Det er viktig å understreke at alle disse tiltakene blir dekket av produsentene selv, dels gjennom lavere produsentpriser og dels gjennom økt omsetningsavgift som innbetales av produsenter av storfe- og svinekjøtt.

Med de sterke begrensninger WTO-avtalen gir for bruk av reguleringseksport, blir behovet for å tilpasse produksjonen til det innenlandske markedet større enn tidligere. Overskuddsproduksjonen må i større grad enn tidligere reguleres på det innenlandske markedet. Det vil, innenfor de rammer som trekkes opp av myndighetene og i internasjonale avtaler, fortsatt være slik at det er opp til produsentene selv og deres organisasjoner å finne praktiske løsninger på disse utfordringene.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. På det utenlandske markedet i 1999 har svinekjøtt blitt solgt til priser helt ned til 3 kr pr. kg og storfekjøtt til 6 kr pr. kg. Selv om det er innført noen produksjonsbegrensende tiltak, som også statsråden var inne på, og selv om man korrigerer for det, anslår man kjøttoverskuddet i Norge i år 2000 til ca. 12 000 tonn. Statsråden var inne på at dette er næringens eget ansvar, at den betaler for det selv. Det er bare delvis riktig, for i og med at man har en omsetningslov, og at bøndene, når man får et overskudd i markedet, har anledning til å flytte dette overskuddet inn på reguleringslageret og ta bunnen ut av markedet, er det forbrukerne som til syvende og sist betaler regningen i form av høyere matvarepriser. Det må vi ikke glemme i denne sammenhengen.

Omsetningsloven hjemler billigsalg gjennom å tilby kjøttvarer til en lavere pris. Forbrukerne innenfor dagens system vil få noen av sine dyrt betalte subsidier tilbake i form av lavere priser. Vil statsråden ta til orde for billigsalg av kjøttvarer som et middel til å få redusert overskuddet?

Statsråd Jon Lilletun: Eg vil vise til mitt førre svar, om at eit overskot av storfe- og svinekjøt utover dei kvanta som etter WTO-bindingane kan motta eksportstøtte, må avsetjast på den innanlandske marknaden. Det er innanfor Omsetningsrådets mandat å treffe eventuelle vedtak om billigsal av kjøt. Eventuelle billigsal vil verte finansierte av produsentane gjennom omsetningsavgifta. Erfaringane frå dei siste billigsala viser at nettoeffekten er avgrensa på grunn av redusert sal i etterkant av billigsalsperioden.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for tilleggssvaret. Det er nok riktig noe av det han sier, men det er også et annet element: Hvis man reduserer prisen på kjøttvarer betydelig, ikke bare med tre, fire, fem kr, slik det er antydet i den meldingen som ligger til behandling i Stortinget, men går lenger, vil man kanskje få en del av dem som i dag handler i Sverige – og det er snakk om betydelige mengder med kjøtt – til å handle dette produktet i Norge. Da vil man kunne redusere overproduksjonen – eller den mengden kjøtt som ikke blir solgt – på det området. Har Regjeringen noen langsiktig strategi på dette området for å kunne tilpasse produksjonen til markedet?

Statsråd Jon Lilletun: Regjeringas forslag til langsiktig politikk på området er som nemnt trekt opp i St.meld. nr. 19 for 1999-2000, Om norsk landbruk og matproduksjon. Aktuelle verkemiddel på dette området er pristiltak og kvantitative tiltak. Verkemiddelsystemet må utformast slik at ein unngår permanente overskotsproblem, og målprisane må vere fastsette slik at det er mogleg å oppnå desse i marknaden. Regjeringa legg difor opp til at jordbruksavtalen sine målprisar vert tilpassa slik at dei gjev grunnlag for nasjonal marknadsbalanse og medverkar til å bevare konkurransevilkåra for næringsmiddelindustrien når EU gjennomfører Agenda 2000. Eg vil føye til at Regjeringa meiner at reduksjonen i målprisane må følgjast opp med kompensasjon. Regjeringa vil følgje prisutviklinga på matvarer og med dei verkemidla offentlege styresmakter rår over, medverke til at reduksjonane kjem forbrukarane til gode.

Eg vil seie at å auke forbruket innanlands er det nokre av oss som ikkje burde medverke til, då det ikkje er ynskjeleg, trur eg, at vi et meir kjøt enn vi gjer! Men når ein dreg inn Sverige, vil ei glimrande moglegheit vere å støtte Regjeringa sitt forslag om redusert matmoms når det kjem seinare i år.