Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg vil gjerne stille spørsmål til helseministeren:

«Hva vil statsråden gjøre med at det i realiteten ikke er øyeblikkelig hjelp å få for seksuelt misbrukte barn og unge, og er det riktig slik det kommer fram i Aftenposten 4. januar 2000, at ventetiden er 6-9 måneder og i Østfold fylke opptil flere år?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Artikkelen i Aftenposten den 4. januar 2000 har sitt utgangspunkt i en påstand om at seksuelt misbrukte barn må vente fra seks til ni måneder på profesjonell psykiatrisk hjelp, og i Østfold fylke opptil flere år. Dette er uakseptabelt.

Det finnes ikke undersøkelser som kan vise hvor vanlig det er med en så lang ventetid som referert til, men Helsetilsynet opplyser at barn som viser tidlige symptomer, vanligvis blir tatt imot raskt.

Sosial- og helsedepartementet har via Statens helsetilsyn innhentet en redegjørelse angående den aktuelle saken som er omtalt i Aftenposten. Det er ikke noe som tyder på at saken i Østfold har blitt håndtert uforsvarlig, eller at ventetiden har vært kritikkverdig. Tvert imot viser det seg at familien har fått tilbud om hjelp samme dag som henvendelsen ble mottatt. Ifølge Helsetilsynet har Aftenposten i sitt oppslag redigert sammen flere forskjellige saker og uttalelser, slik at det kan fremstå som om den lange ventetiden gjaldt saken i Østfold, noe som ikke er tilfellet.

Helsetilsynet vil imidlertid på oppdrag fra departementet i løpet av februar gjennomføre en undersøkelse i alle landets fylker for å få kartlagt hvor lenge barn som er utsatt for seksuelle overgrep, venter før de får tilbud om behandling.

I Regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse er det tatt utgangspunkt i at 5 pst. av barn og unge under 18 år har behov for tilbud fra barne- og ungdomspsykiatrien. I dag er dekningsgraden ca. 2,1 pst. Den største utfordringen ligger i å kunne rekruttere og utdanne tilstrekkelig personell med nødvendig fagkompetanse, og å sikre en geografisk fordeling av personellressursene i samsvar med behov. I den generelle oppbyggingen av barne- og ungdomspsykiatrien som vi nå er i gang med, forventer Regjeringen at også tilbudet til seksuelt misbrukte barn blir styrket.

I St.meld. nr. 25 for 1996-97, Åpenhet og helhet, og i St.prp. nr. 1 for 1999-2000 beskrives behovet for en videre oppbygging og spredning av kompetanse når det gjelder behandling og tiltak for seksuelt misbrukte barn. Vårt verktøy i dette arbeidet har vært Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn.

Nasjonalt ressurssenter ble etablert som et prosjekt fra 1995 til 1999, og er nå vedtatt videreført i tre år. Senteret har som hovedmålsetting via kompetanseoppbygging å forbedre tilbudet om utredning, diagnostisering, behandling og støtte til seksuelt misbrukte barn og deres pårørende. Tilbudet til denne gruppen skal gis innenfor det ordinære apparatet i de fylkene en bor. Nasjonalt ressurssenter har på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet fått ansvar for å bistå andrelinjetjenesten og regionene i oppbyggingen av nødvendig kompetanse for å behandle barn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep.

Styrkingen av tjenestetilbudet for barn og ungdom i denne gruppen er en omfattende prosess. Det er viktig at fagmiljøene deltar i et tverrfaglig og tverretatlig samarbeid innenfor barnevern, politi, barne- og ungdomspsykiatri og barnemedisin. Derfor samarbeider Sosial- og helsedepartementet med Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet i dette arbeidet. Alle tre departementer er enige om at det er behov for en særlig videre satsing til fordel for seksuelt misbrukte barn.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg takker for svaret. Det var godt å høre hvor alvorlig statsråden tar dette, og hvor systematisk og engasjert det arbeides med det. Den kartleggingen han viste til, er jeg også glad for blir gjort. Jeg håper det blir gjort fort, slik at det ikke blir en trenering av saken, men fører til en effektivisering av innsatsen på området.

Jeg er også glad for at det kan virke som at situasjonen ikke er fullt så krisebetont som Aftenposten-oppslaget kan gi inntrykk av. Men vi er allikevel mange som er utålmodige etter resultater på området, og som blir fortvilte når vi blir kjent med skjebnene til barn og unge som faktisk er der ute.

I psykiatrimeldingen, som også statsråden viste til, som ble behandlet for tre år siden, blir det også sagt at det imidlertid er viktig at barne- og ungdomspsykiatriske tjenester er tilgjengelige ved behov. Det ble vist til opptrappingsplanen, og vi har hatt ekstrabevilgninger fra Stortinget. Engasjementet er bra, men når kan vi forvente resultater og forbedringer på området?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg vet ikke om det er helt etter protokollen, men jeg vil gjerne takke representanten for tilleggsmerknaden, som gir klart uttrykk for et engasjement som jeg deler. Jeg er blant dem som er utålmodige etter resultater. Jeg er også blant dem som blir fortvilet når jeg møter enkeltskjebner som ikke får den hjelpen de har krav på. Vi vil gradvis se resultater. Vi har en opptrappingsplan over åtte år. Det innebærer en erkjennelse av at problemet ikke er løst over natten, men det innebærer også en forpliktelse fra hele Stortinget til å sørge for at år om annet skal dette tjenestetilbudet bygges ut. Det vil jeg være med og bidra til en målrettet satsing på.

Den kartlegging som jeg varslet, skal ikke bidra til å forsinke prosessen, snarere tvert imot. Den skal være klar i løpet av utgangen av neste måned.

Ane Sofie Tømmerås (A): Det var et tilleggssvar som jeg også satte pris på.

Jeg har lyst til å dra fram et par elementer til.

Selv om kartlegging ikke har funnet sted, har vi sett eksempler på at det er snakk om massive brudd på ventelistegarantien, og jeg lurer på om man i det videre arbeidet med dette kommer til å ha spesiell fokusering på forskjellene fylkene imellom. Noen steder er det snakk om få måneder. Når vi snakker om øyeblikkelig hjelp, er det altfor mye og brudd på ventelistegarantien. Andre steder er det snakk om veldig mange måneder, f.eks. i Østfold, som det kan se ut til ligger dårligere an enn andre fylker. Synes statsråden at det er akseptabelt at hvilket fylke man bor i, skal være avgjørende for hva slags kvalitet man får på den helsehjelpen man trenger?

Jeg har også lyst til å peke på en ting som fagfolkene har pekt på på dette området, nemlig at det selvfølgelig tar tid, vi har underskudd på personell osv., men hvis hjelpen kommer inn så tidlig som mulig, vil det kreves færre ressurser. Det krever færre ressurser å komme tidlig inn med hjelpen og forebygge lidelser i forhold til å komme inn etterpå og reparere.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Når det gjelder de geografiske forskjeller, kan jeg si mer om det når kartleggingen er foretatt og vi faktisk vet hvordan situasjonen er i de enkelte fylker og i landet som helhet. Men generelt kan jeg si at selv om bruddene på ventetidsgarantien har gått dramatisk ned det siste halvannet året, er det fortsatt uakseptable forskjeller fylkene imellom, sykehusene imellom og tjenestene imellom. Dette arbeides det med i dialog med fagmiljøene.

Det er helt rett som representanten Tømmerås peker på, at jo tidligere man får hjelp, jo mindre hjelp er det ofte behov for. Og noe av tanken med hele psykiatriplanen er at vi skal styrke tjenestene i kommunene, nær der hvor folk bor, og nær der man først oppdager at man har et problem.