Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

«Juss-Buss, Juridisk Rådgivning for Kvinner og andre jusshjelptiltak (Nord-Norge og Bergen) utfører et viktig arbeid for å dekke et rettshjelpsbehov. Studentene arbeider i gjennomsnitt i tre semestre og får en beskjeden månedslønn. På grunn av den beskjedne lønnen må de i tillegg finansiere arbeidet med lån, noe som betyr at de ikke har noe å gå på i forhold til Statens lånekasse for utdannings regel ved forsinkelser i studiet.

Vil statsråden åpne for at disse studentene kan få et ekstra stønadsår?»

Statsråd Jon Lilletun: Eg er einig med representanten Rolf Reikvam i at studentane som arbeider i rettshjelpstiltaka, gjer eit viktig arbeid. Dei har òg teke opp spørsmålet om endring i studiefinansieringa i eit brev til departementet, og det har vore eit møte med representantar for studentane i departementet no før jul der dei gjorde greie for problemet med finansiering av livsopphald under engasjementet i rettshjelpstiltaka.

Det er ein føresetnad for finansiering gjennom Lånekassa at ein studerer på minst halv tid. Er ein i fullt arbeid, har ein til vanleg ikkje rett til å motta støtte frå Lånekassa. Etter mi meining er det eit viktig prinsipp at den støtta som studenten får frå Lånekassa, skal gå til studium og ikkje til å finansiere andre aktivitetar, sjølv om dei er viktige og samfunnsnyttige. Dette inneber at i den grad rettshjelpstiltaka går inn som ein del av jusstudiet, kan studentane ha rett til støtte frå Lånekassa for denne delen. For arbeid som går utover dette, må deltakarane få kompensasjon frå andre kjelder. I møtet før jul vart studentane difor rådde til å arbeide vidare med spørsmålet om finansiering under engasjement i rettshjelpstiltaka.

Eg vil i denne samanhengen òg vise til at det utvalet som har vurdert utdanningsfinansieringa gjennom Lånekassa, Aamodt-utvalet, i si innstilling legg vekt på ei større grad av reindyrking av hovudformålet med utdanningsfinansieringsordninga. Det følgjer av dette at eg ikkje kan love å opne for eit ekstra stønadsår i Lånekassa for desse studentane.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret. Det var jo ikke særlig oppløftende for de få dette egentlig gjelder. Det dreier seg om en liten gruppe studenter som gjør en stor innsats for at fri rettshjelp skal fungere. De fleste av disse studentene klarer å fullføre studiene innenfor den normerte studietiden. Men så kan det oppstå situasjoner, noen ganske få sannsynligvis – det kan ikke være mange studenter pr. år det er snakk om, jeg vil anta under fem – hvor det kan bli problemer, fordi selve arbeidet er så pass krevende at de ikke får jobbet skikkelig nok med studiene. Da synes jeg at systemet burde være så smidig at vi hadde rom for at de få som kom i den situasjonen at de eksempelvis må kunne bruke et år ekstra for å fullføre studiene, også for dette siste året kan få støtte fra Lånekassen. Jeg vil utfordre statsråden enda en gang på dette (presidenten klubber), det er snakk om en liten justering. President! Det står 41 sekunder igjen …

Presidenten: Det er presidentens feil, han slo inn en knapp som gav herren mer tid enn det han skulle ha.

Rolf Reikvam (SV): Jeg trodde at presidenten var hyggelig mot meg!

Presidenten: Det kan presidenten forsøke å være, men i en slik sammenheng ber presidenten om at man avslutter.

Rolf Reikvam (SV): Jeg skal prøve, jeg skal ikke bruke mine 41 sekunder, men jeg skal prøve å avslutte.

Jeg vil bare spørre statsråden enda en gang om han ikke, på grunn av at dette gjelder noen få og at det ikke er noen prinsipiell sak, vil vurdere dette på nytt, slik at de som trenger det, kan få muligheten til å få et ekstra stønadsår.

Statsråd Jon Lilletun: Det finst situasjonar der det synest rimeleg å imøtekome det som er oppmodinga i enkeltsaker, og dette er eit døme på det. Men det eg då vil gjere representanten Rolf Reikvam merksam på, er problemet med kvar ein skal setje grensa dersom ein fyrst begynner å seie at ein del samfunnsnyttige formål er av ein slik art at ein bør innvilge eit ekstra år. Det kan vere arbeid i Amnesty, det kan vere arbeid i forskjellige typar kyrkjelydar, det kan vere arbeid i miljøorganisasjonar der ein bruker ein stor del av tida si mot ei slags utgiftsdekning. Det finst svært mange tilfelle av samfunnsnyttig innsats som ein kunne seie eigentleg burde gje eit slikt resultat. Så på grunn av konsekvensane vil eg nok ikkje imøtekome representanten Reikvam i dette høvet.

Presidenten: Presidenten får si at den taletid som tilkommer enkeltrepresentanter, dessverre ikke da gis fullt ut til statsråder.

Hr. Reikvam. – Og taletiden er ett minutt.

Rolf Reikvam (SV): Det har jeg oppfattet, det oppfattet jeg i stad også. Men det var nok presidentens feil i stad – bare så det er presisert en gang til.

Presidenten: Dette går til fradrag på tiden.

Rolf Reikvam (SV): Jeg er enig med statsråden i at det kan være problemer med hvor man skal sette grensen. Studenter gjør mye viktig arbeid som kan medføre en forlengelse av studietiden. Men her har vi en konkret sak, og disse studentene går inn i et fri rettshjelp-system som er helt avhengig av dem. Hvis ikke disse studentene gjør dette arbeidet, vil det garantert ikke fungere. Og da er spørsmålet om dette rettshjelpssystemet er så viktig for samfunnet at vi behandler denne saken isolert og sier at dette er en prinsipielt viktig sak og derfor er vi villig til å gi disse studentene dette ekstraåret som de eventuelt måtte trenge. Det synes jeg statsråden burde ta som en utfordring – og så rydde opp i dette forholdet.

Statsråd Jon Lilletun: Når desse studentane har teke kontakt, har dei streka under at det ikkje nødvendigvis er berre denne ordninga dei er opptekne av, det er òg om ein på tilskotssida i forhold til rettshjelpsopplegget kan finne ei løysing på dette. Her er det ei vurdering i gang blant kollegaer. Eg skal ikkje konkludere når det gjeld kva som blir resultatet der.

I og med at vi no sender ut på høyring innstillinga frå Aamodt-utvalet og skal kome tilbake til Stortinget med ei eiga oppfølging her, skal eg imøtekome representanten Reikvam så mykje som å seie at denne problemstillinga skal òg vere med i dei vurderingane – og då gjekk eg eit lite steg i representanten Reikvams retning.