Grethe G. Fossum (A): Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

«Hva er begrunnelsen for at hjelpeorganisasjonene må vente opptil 2 år før de får svar på sine søknader, og hva har utenriksministeren tenkt å gjøre for å få en raskere behandling?»

Utenriksminister Knut Vollebæk: Utenriksdepartementet får hvert år inn en stor mengde søknader om støtte til humanitær bistand i forskjellige deler av verden. Antallet søknader øker fra år til år. Bare til årets bevilgning for det tidligere Jugoslavia har departementet mottatt 163 søknader. Jeg kan også opplyse om at av de 225 mill. kr som Stortinget bevilget til Kosovo-krisen 26. april i år, er 168,2 mill. kr allerede utbetalt.

Hver søknad blir vurdert nøye, og i løpet av behandlingstiden for en søknad er det normalt en løpende og nær kontakt mellom departementet og søkeren, spesielt når det gjelder de store norske frivillige organisasjonene, som står for hovedtyngden av søknadene.

Etter samråd med søkeren blir en del søknader som anses støtteberettiget, ikke umiddelbart avvist, selv om det ikke finnes tilgjengelige budsjettmidler. I stedet legges de til side i tilfelle ytterligere midler kan gjøres tilgjengelig på et senere tidspunkt. Alternativet er å avslå søknaden. Dette er situasjonen for mange søknader det etterlyses positivt svar på.

Den spesielle saken som det her refereres til av spørsmålsstilleren, gjelder, så vidt jeg forstår, støtte til et mor/barn-senter i Pristina i Kosovo. Søknaden er blitt tatt opp til diskusjon med søkeren i flere omganger, men det var dessverre ikke mulig å kunne prioritere den innenfor gitte budsjettrammer i 1997 eller 1998. Da søknaden berører tiltak inne i Kosovo, er det naturlig nok ikke aktuelt med støtte i den nåværende situasjon.

Departementet har til vurdering et forslag fra de frivillige organisasjonene om opprettelse av rammetilskudd. En slik ordning vil under visse omstendigheter kunne være hensiktsmessig som redskap og redusere behovet for behandling av enkeltsøknader. Dette drøftes med organisasjonene.

Grethe G. Fossum (A): Mitt spørsmål gjaldt ikke noe spesielt prosjekt, men en tendens som de store hjelpeorganisasjonene har meldt fra om. Inntrykket disse hjelpeorganisasjonene sitter med, er at prosjektstønader til bistandsarbeid av en mer langsiktig karakter, f.eks. demokratioppbygging, ikke blir prioritert behandlet i UD.

Det er mange som skjønner at Utenriksdepartementet har mye å gjøre når det gjelder OSSE-situasjonen og situasjonen på Balkan. Det er imidlertid viktig å ikke bare tenke nødssituasjon og på de midlene som trengs der, men også på oppbygging av demokratiet. Enkelte søknader har ventet i to år uten at man har hatt kontakt tilbake til søkeren, søknaden har bare ligget der. Og det gjelder bl.a. demokratimidler til tidligere Jugoslavia.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Hvis det er en tendens, så beklager jeg det sterkt, for mitt inntrykk er at vi har en god dialog med de norske frivillige organisasjonene, ikke minst de fem store. Og i de møtene jeg har hatt, har de vel stort sett vært fornøyd med oss. Vi har vært opptatt av at vi skulle behandle søknader relativt raskt. Mine informasjoner – men jeg skal undersøke dette når jeg kommer tilbake til departementet – er at det kun er denne ene søknaden om et mor/barn-senter som har ligget i to år, og at det i den sammenheng har vært kontakt med søkeren. Hvis de opplysningene jeg har fått, ikke er riktige, så beklager jeg det, men skal jeg selvsagt se på det. Jeg tror nok det er forståelse hos organisasjonene for at ikke alle søknader kan imøtekommes med en gang fordi det er behov for å gå nærmere inn i dem. Men det er klart at organisasjonene har krav på å få tilbakemelding om hvordan søknaden står, og det skal vi sørge for blir gjort.

Grethe G. Fossum (A): Jeg takker statsråden for svaret og for viljen til å se på denne problemstillingen. Jeg tror det er viktig med samhandling mellom organisasjonene og Utenriksdepartementet.

Jeg står her med et brev fra Norsk Folkehjelp, sendt etter et møte som ble holdt i departementet mellom generalsekretæren og statssekretæren. De viser til at for Bosnia f.eks. er det fem prosjektsøknader fra 1998 som ikke er besvart, for den jugoslaviske republikk er den eldste søknaden fra 23. mai 1997, og mange er ubesvarte. Det samme gjelder Albania. Jeg tror departementet ville ha det bedre med de store frivillige organisasjonene hvis en tok dette på alvor.

Da blir spørsmålet mitt igjen, som jeg ennå ikke har fått svar på: Hva vil statsråden gjøre for at dette skal være effektivt og at man skal få tilbakemeldinger om hvorvidt man får penger eller ikke – eller om søknaden må vente?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Når det gjelder effektiviteten, vil vi fortsette det arbeidet vi allerede gjør med å utbetale penger og behandle søknadene så raskt som mulig.

Når det gjelder den praksis som tydeligvis har etablert seg ved at man snakker på telefonen og ikke skriver, vil jeg som en oppfølging av dette spørretimespørsmålet i dag gi beskjed til mine medarbeidere om at her skal det skrives, og ikke snakkes på telefonen. Jeg er nokså sikker på at i de aller fleste tilfeller er disse søknadene drøftet, men det er klart at man kan oppfatte ulikt når det ikke settes ned på papiret. Og jeg vil da ta et initiativ til at alle søknader alltid besvares skriftlig, slik at organisasjonene vet hvor søknaden står.