Signe Øye (A): Jeg skal få lov til å stille følgende spørsmål til helseministeren:

«Produsenten av den såkalte angrepillen Tetragynon, legemiddelfirmaet Schering-Plough, nekter å selge tablettene reseptfritt, slik norske helsemyndigheter ønsker.

Vil statsråden ta initiativ til at staten selv importerer og selger angrepillen uten resept?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Her i landet er Tetragynon det eneste midlet i engangspakning som er godkjent med indikasjonen postkoital antikonsepsjon, altså såkalt angrepille. Preparatet ble godkjent i Norge den 19. desember 1994 og er markedsført siden 1. november 1995.

Tetragynon ble underlagt reseptplikt da det ble godkjent. Senere revurderte imidlertid Statens legemiddelkontroll dette spørsmålet, og kom til at preparatet uten stor risiko kunne selges reseptfritt. I tråd med denne vurderingen, som hadde fått bred støtte i de medisinskfaglige miljøene, bestemte Statens legemiddelkontroll den 24. januar 1996 at Tetragynon skulle selges reseptfritt fra 1. januar 1997.

Produsenten av preparatet, Schering-Plough, var uenig i dette vedtaket, og varslet at selskapet ville trekke Tetragynon fra det norske markedet hvis det ble gjort reseptfritt. Myndighetene kan ikke pålegge en produsent å holde et legemiddel på markedet. I 1996 var det kontakt mellom den tyske produsenten og norske legemiddelmyndigheter om saken, men selskapet endret ikke standpunkt. I denne situasjonen valgte Statens legemiddelkontroll å utsette ikrafttredelsen av vedtaket om å gjøre Tetragynon-tabletter reseptfrie.

I mars 1996 henvendte Klinikk for seksuell opplysning seg til Sosial- og helsedepartementet. Klinikken fant det uheldig at legemiddelprodusenten hindret gjennomføringen av vedtaket om reseptfrihet. Klinikken foreslo at staten burde omgå produsentens negative holdning til reseptfrihet ved selv å importere og markedsføre preparatet. Sosial- og helsedepartementet vurderte dette som lite realistisk. I departementets svarbrev av 16. april 1996 til Klinikk for seksuell opplysning heter det:

«De oppgaver som skisseres i forslaget ligger normalt utenfor norske legemiddelmyndigheters ansvars- og kompetanseområde, og departementet finner det derfor ikke mulig å gå videre med forslaget.»

Jeg finner heller ikke grunn til å endre det standpunkt departementet tok under den forrige helseminister, og finner således ikke grunnlag for å ta initiativ til at staten selv skal importere og selge den såkalte angrepillen. Import og markedsføring av legemidler er en høyspesialisert og kommersiell oppgave som det offentlige verken har erfaring med eller kompetanse til å drive med.

Signe Øye (A): Jeg takker statsråden for svaret. Det er helt klart at her har ikke statsråden tenkt å foreta seg noe, dvs. at vi ikke får denne angrepillen på markedet, slik som mange mener er riktig.

Jeg må si at det er nødvendig med tiltak utover de tiltakene vi allerede har satt i gang, og vi ser at selv med de mange tiltak som vi har i dag, klarer vi ikke å få aborttallene ned. Arbeiderpartiet tror at dersom angrepillen kunne selges reseptfritt, ville det være med på å senke aborttallene vesentlig. Hvis det er slik som det er i dag, at man først må oppsøke lege og få legetime for å få denne pillen, er det klart at det er veldig mange som ikke rekker det innenfor den tidsfristen som gjelder for å ta disse pillene.

Jeg vil igjen spørre helseministeren: Mener helseministeren at det ikke er mulig for ham å ta et initiativ, slik at vi kan importere dette selv?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Øye i at utviklingen i antall aborter er slik at det er nødvendig med tiltak utover dem vi har satt i verk til nå. Nettopp derfor har Regjeringen foreslått og fått vedtatt økte bevilgninger til abort- og svangerskapsforebyggende tiltak – den største bevilgningen noen gang – på årets budsjett. Og vi har nylig fremlagt en handlingsplan for svangerskaps- og abortforebygging med en rekke nye tiltak som bl.a. prioriterer prevensjon meget høyt.

Når det gjelder spørsmålet om staten som sådan skal engasjere seg direkte i import og omsetning av et bestemt legemiddel, slik som dette forslaget går ut på, må jeg si at jeg er hjertens enig i den vurderingen som etter utredning bl.a. i Legemiddelkontrollen ble gjort under daværende statsråd Hernes i 1996, og jeg finner ikke at det har kommet fram noen nye opplysinger som skulle tilsi at vi skulle endre det standpunktet.

Signe Øye (A): Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Nå er det jo slik at det er ganske nøyaktig tre år siden vi behandlet meldingen om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd her i Stortinget, og da var angrepillen et av de punktene som vi hadde med under behandlingen. Men den gang visste man kanskje litt mindre om angrepillen enn man gjør i dag. Derfor synes jeg at det kanskje ikke blir helt riktig bare å henvise til en tidligere statsråd og si at man mente det og det, og at det ikke har endret seg når det gjelder angrepillen.

Det var også sånn at det i Stortinget var et flertall for at vi skulle ta i bruk angrepillen reseptfritt. Det er helt klart at det er andre måter å få gjennomført dette på enn å be statsråden om det. Jeg vil igjen gi statsråden en sjanse, ellers får vi ta opp denne saken på andre måter.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er riktig, som representanten Øye gir uttrykk for, at det i forbindelse med behandlingen i Stortinget for tre år siden ble avklart at det politiske flertallet ønsket at angrepillen skulle selges reseptfritt i Norge. Det har forvaltningen forholdt seg til. Det er fattet vedtak om det, men vedtaket er utsatt når det gjelder iverksettelse, fordi en iverksettelse ville føre til at produktet i det hele tatt ikke ville finnes på det norske markedet, og det ville være enda mer i strid med stortingsflertallets ønske.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt staten skal engasjere seg direkte i import og omsetning av et bestemt legemiddel, kan jeg ikke se at det har kommet fram noen ny kunnskap, verken fra dem som har engasjert seg i dette spørsmålet, eller fra representanten Øye nå, som skulle tilsi at jeg skulle innta et annet standpunkt til dette enn det min forgjenger hadde. Det er min oppriktige vurdering av spørsmålet.