John I. Alvheim (Frp): Jeg har følgende spørsmål til den ærede sosialminister:

«Ved Flora aldersheim i Sogn og Fjordane vil de sette alarmbrikker på senile pasienter for å hindre at de forlater institusjonen slik at det må settes i gang leting. I NRK-nyhetene opplyses det at det dreier seg om brikker av samme type som de som brukes i varehandelen for å unngå tyverier.

Kan statsråden akseptere at demente pasienter behandles som varer og underlegges denne formen for tvang?»

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg deler langt på veg representanten Alvheims bekymring når det gjeld bruk av alarmsystem og annan teknologi i pleie- og omsorgstenestene. La meg likevel ta eit lite atterhald om måten dette temaet er presentert på i media, og fyrst svara på spørsmålet meir generelt.

Bruk av teknologi innanfor desse tenestene reiser særs vanskelege etiske dilemma. Særleg gjeld dette i høve til personar som på grunn av t.d. aldersdemens ikkje sjølve er i stand til å velja om teknologi skal brukast eller ikkje. På den eine sida kan rett bruk av teknologi medverka til å unngå at personar som ikkje klarer å ta hand om seg sjølve, kjem til skade. På den andre sida inneber det inngrep i privatlivet deira.

Det krevst i dag rettsleg grunnlag for å bruka teknologi som grip inn i privatlivet til den einskilde, anten regelverk eller samtykke, men lovverket er ikkje spesielt tilpassa situasjonen innanfor pleie- og omsorgstenestene til aldersdemente.

Eg ynskjer ei grundig drøfting av dei etiske dilemma som reiser seg i høve til bruk av teknologi i pleie- og omsorgstenestene. I stortingsmeldinga Omsorg 2000, som eg vil leggja fram ved årsskiftet, vil desse spørsmåla bli gjevne ei brei drøfting og bli sett i samanheng med andre tiltak som kan gje eit betre tenestetilbod. I samband med det vil eg òg vurdera om dagens regelverk bør endrast for å sikra rettstryggleiken for dei aldersdemente.

Eg ser at dette ikkje er eit tilfredsstillande svar for Flora Aldersheim eller andre institusjonar med personell og pårørande som er midt oppe i ei drøfting av kva som er ei trygg omsorg for den einskilde pensjonær. Eg vil difor syta for å avklara om bruk av slike innretningar er lovleg, som grunnlag for eit førebels standpunkt snarast råd og før stortingsmeldinga Omsorg 2000 blir lagd fram.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, som jeg bare er så passelig fornøyd med. Det var et typisk politikersvar; på den ene siden og på den andre siden. Men fylkesmannen skal jo ha et svar fra departementet. Det svaret kunne vi gjerne fått her nå.

Omsorg for senildemente er faktisk omsorg for syke mennesker, og ikke gjeting av dyr. Personlig mener jeg at elektronisk overvåking av senildemente må avvises, uansett gode motiver. Jeg kan selvfølgelig ha en viss forståelse for at kommunene i en presset økonomisk situasjon griper til et slikt tiltak, men det kan etter min mening ikke aksepteres. Jeg vil ikke bli særlig overrasket om det i kjølvannet av denne saken i Flora kommune avdekkes forhold der slik elektronisk overvåking allerede er etablert.

Mitt oppfølgingsspørsmål til sosialministeren blir: Vil sosialministeren sørge for å skaffe seg oversikt over om slik elektronisk overvåking av senildemente pasienter foregår i dag ved offentlige sykehjem og pleieinstitusjoner i andre kommuner?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: På representanten Alvheims spørsmål er svaret ja. Ei kartlegging er alt sett i gang frå departementet si side. Eg er som Alvheim opptatt av ei meir verdig eldreomsorg. Eg er opptatt av å sikra situasjonen for den einskilde aldersdemente betre enn i dag. Eg er opptatt av å vega omsynet til personvernet og rettstryggleiken som skal ivaretakast, i forhold til det å sikra ei trygg omsorg.

Brevet til fylkesmannen i Sogn og Fjordane er ikkje klart, men det vil føreåt for eit slikt svar nødvendigvis vera viktig å avklara nærare ulike sider.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker igjen statsråden for svaret, som var noe mer tilfredsstillende denne gangen.

Jeg forutsetter at når enkelte kommuner forsøker seg med elektronisk overvåking av senildemente, skyldes dette utilstrekkelig bemanning i våre pleieinstitusjoner. Jeg viser her til en interpellasjonsdebatt vi nylig hadde i Stortinget, hvor jeg nettopp påpekte at pleiefaktoren ved de aller fleste sykehjem er for lav i forhold til pleietyngden. Et forslag fra meg under interpellasjonsdebatten om å øke pleiefaktoren til 0,90 ble nedstemt av Stortinget. Til tross for dette tillater jeg meg nå å spørre om sosialministeren er fornøyd med den gjennomsnittlige pleiefaktor som i dag benyttes ved norske sykehjem, og som ligger på ca. 0,64.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er svært godt nøgd med at det var eit einstemmig storting som i 1997 vedtok ein handlingsplan for eldreomsorga, ein handlingsplan som skal gå over fire år, og som no inneber at den enkelte kommune fokuserer på eiga omsorg, lagar handlingsplanar, fylgjer dei opp år for år. Eg syter for at departement, fylkesmann og fylkeslege har den kontakten som der er nødvendig for få til ei betre omsorg i den enkelte kommunen.

Eg trur ikkje at det berre er pleiefaktoren som er avgjerande for at vi her skal få til ei stadig betre omsorg. Det er det totale tenestetilbodet i høve til den enkelte mottakaren sine behov for personleg hjelp, for tilrettelegging, for hjelpemiddel og for tryggleik som er avgjerande.