Tor Nymo (Sp): Jeg tillater meg å rette følgende spørsmål til finansministeren:

«I henhold til et oppslag i avisen Harstad Tidende fredag 23. april 1999 har en yngre kvinne i fraflyttingstruede Bjarkøy kommune tre ganger blitt avvist av kommunens folkeregister når hun har meldt flytting til farsgården på Flatøya der det i dag kun er to fastboende. Folkeregisteret har en rekke innvendinger mot kvinnens ønske om å bli bostedsregistrert på Flatøya.

Vil statsråden ta de nødvendige initiativ for at kvinnen kan få anledning til å bli folkeregistrert på farsgården på Flatøya slik hun ønsker?»

Statsråd Gudmund Restad: Hvor personer skal folkeregistreres som bosatt, må avgjøres i forhold til det regelverk som foreligger, og ikke i forhold til hvor den enkelte ønsker å være bostedsregistrert. Det er selvsagt ikke tale om tvangsflytting eller umyndiggjøring, men om praktisering av gjeldende regelverk.

Den aktuelle saken gjelder uenighet om faktum etter at kvinnen flyttet fra farsgården på øya Flatøy i Bjarkøy kommune. Hun har lærerjobb i Harstad, og er enslig. Folkeregisteret har lagt til grunn at hun på grunn av arbeidet også har selvstendig bolig i Harstad, og at hun må antas å ha flere overnattinger i denne boligen enn på farsgården. Etter den såkalte døgnhvileregelen som gjelder for enslige, skal et slikt faktisk forhold lede til bostedsregistrering i Harstad.

Kvinnen hevder at hun ikke har egen bolig i Harstad, og at hun stort sett dagpendler mellom farsgården og Harstad for å skjøtte lærerjobben sin. Legges dette faktum til grunn, blir døgnhvileresultatet motsatt, og hun skal være bostedsregistrert på farsgården.

Jeg kan naturligvis ikke gå inn i en slik uenighet om faktum. Folkeregisteret må bygge sin bevisvurdering på det mest sannsynlige faktiske forhold etter at alle relevante opplysninger er tatt i betraktning. Er kvinnen misfornøyd med denne bevisvurderingen, kan hun be om at saken forelegges Folkeregisterets overordnede i skatteetaten. Hun kan naturligvis også vurdere om hun kan fremskaffe bedre dokumentasjon på at hun faktisk dagpendler og ikke ukependler.

Når det gjelder regelverket, minner jeg om at Finansdepartementet har til vurdering om kriteriene for bostedsregistrering av enslige ukependlere bør mykes opp, slik at bolig i hjemkommunen lettere slår igjennom overfor bolig i arbeidskommunen. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med dette regelverkstemaet til høsten.

Tor Nymo (Sp): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg er enig i at hvor personer skal folkeregistreres som bosatt, må avgjøres i forhold til det regelverket som foreligger. Jeg konstaterer òg at Folkeregisteret ikke har hjemmel eller mulighet for tvangsflytting eller umyndiggjøring.

Jeg er glad for den siste delen av besvarelsen fra statsråden, der han antydet at han vil vurdere om kriteriene for bostedsregistrering av enslige ukependlere bør mykes opp, slik at bolig i hjemkommunen lettere slår igjennom overfor bolig i arbeidskommunen, og at han vil komme tilbake til Stortinget med regelverkstemaet til høsten.

Mitt spørsmål er om statsråden allerede nå kunne antyde hva han tenker seg i den forbindelse.

Statsråd Gudmund Restad: Det temaet som vi nå har til vurdering i Finansdepartementet, om hva som skal anses som bopel, er såpass komplisert at det er vanskelig for meg allerede nå å antyde noe sikkert om hva resultatet vil bli. Men min vurdering er at det har vært urimelig at man kanskje har en veldig bra bolig i hjemkommunen, f.eks. arvet fra foreldrene, hvor man bor så sant og så ofte det er mulighet for det, og så arbeider i en annen kommune og har der en – skal jeg kalle det – noe «mindreverdig» bolig, men hvor det bl.a. er kokemuligheter, som er ett av de kriteriene som legges til grunn i dag for om man skal anse boligen i arbeidskommunen som ens egentlige bopel, og derfor må anses bosatt der.

Det er dette vi nå må forsøke å finne noe mer ut av. Problemet er at man kan risikere å gå fra den ene grøfta, som jeg nok må si at vi i dag føler at vi er i, og rett over i den andre grøfta, hvor det vil slå igjennom at det er boligen i hjemkommunen som mer eller mindre alltid vil være den boligen man skal anses å bo i, selv om det – nær sagt – kun er en feriebolig.