Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

«I Oslo fordeler de elevene på de ulike videregående skoler (alle studieretninger) på grunnlag av karakterene fra grunnskolen. I skolekatalogen er skolene oppført med nedre grense for poeng. Det er store variasjoner når det gjelder nedre grense. Dette vil føre til at de mest skolemotiverte og teoriflinke samles ved bestemte skoler. Det vil skape et dårlig læringsmiljø i skoler med de minst skolemotiverte.

Er statsråden enig i at dette kan undergrave retten til et likeverdig skoletilbud?»

Statsråd Jon Lilletun: Representanten Reikvam stiller eit spørsmål som peikar på ei rekkje interessante problemstillingar. Ordninga som Oslo praktiserer, har gjeve opphav til ein god del debattar om skule- og læringsmiljø. Det er ulike oppfatningar om korleis inntak til den einskilde skule, der det er praktisk mogleg å velje mellom fleire skular, skal praktiserast. Så lenge Oslo fordeler elevane innanfor dei rammer som lover og forskrifter set, ser eg ingen grunn til å leggje meg opp i fylkeskommunen si styring.

Representanten Reikvam spør om eg er samd i at dette kan undergrave retten til eit likeverdig skuletilbod. Til det vil eg svare eit både – og. Dersom den ordninga som vert praktisert i Oslo, fører til at dei skulane som tek imot dei sterkaste elevane, eksempelvis òg får dei beste lærarane, vil det kunne hevdast at kvaliteten på tilbodet vert systematisk skeiv. Vi veit også frå internasjonal forsking at heterogene grupper, dvs. grupper der både sterke og svake elevar er saman, der samarbeidslæring er ein viktig metode, har eit større utviklingspotensial enn homogene grupper. Sagt på ein annan måte vil sterke og svake elevar dra nytte av kvarandre når dei samarbeider i opplæringa, slik at begge lærer meir enn om dei var kvar for seg.

På den andre sida oppfyller også Oslo dei rettane som er fastsette for å gje rettselevar den opplæringa dei formelt sett har krav på. Eg reknar dessutan med at Oslo – med det inntakssystemet dei har bestemt – gjer alt det som er mogleg for at dei skulane som får dei svakaste elevane, vert gjevne så optimale læringsforhold som mogleg for å kompensere det elevane eventuelt måtte tape ved den inntaksordninga som er innført.

Då ordninga som Oslo praktiserer, er annleis enn i resten av landet, vil eg leggje vekt på å fylgje med på kva erfaringar dei gjer med ei slik ordning. Slik informasjon vil eg òg m.a. kunne få gjennom den gode og konstruktive dialogen som eg føler at eg har med Oslo kommune.

Rolf Reikvam (SV): Jeg må vel for skams skyld takke for svaret.

Jeg hadde kanskje ventet noen flere refleksjoner rundt det systemet som de har i Oslo. Også jeg kjenner lovverket og vet at statsråden har begrensede muligheter til å pålegge dem et annet inntakssystem. Det har jeg rimelig god kunnskap om. Men noen refleksjoner rundt konsekvensen av dette inntakssystemet som de bruker, hadde jeg faktisk håpet at statsråden hadde brukt litt mer tid på. Han sa at det var både – og når det gjelder ulemper eller om dette kunne undergrave retten til et likeverdig skoletilbud. I og med at det, slik som statsråden sa, er en mulighet for at dette kan være med og undergrave – jeg oppfattet det tross alt slik – så burde han ha reflektert ganske grundig over dette.

I en forskningsrapport fra NOVA, Rapport 20/98, sies det bl.a. at inntaksordningen i Oslo virker slik at nasjonale mål om likeverdig skoletilbud umulig kan nås. Da blir mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden: Ut fra det som statsråden sa og ut fra det som NOVA her sier, ser statsråden det slik at vi bør vurdere å endre loven for å forhindre denne utviklingen?

Statsråd Jon Lilletun: Som den høflege mannen representanten Reikvam er, takka han for svaret sjølv om han var i tvil.

Når det gjeld substansen i kommentarane, er det vel slik at verken Reikvam eller statsråden meiner at departementet skal overstyre fylkeskommunane når dei held seg innanfor lover og forskrifter. Derimot sa eg i mitt svar ein del om kva som gav dei beste læringsresultata, og av svaret gjekk det òg fram at eg i og for seg var uroleg for denne måten å gjere det på. Men eg sa samstundes at eg ville ha ein dialog med Oslo om det, for når Oslo har gjennomført eit system, synest eg det er rimeleg at vi evaluerer korleis det fungerer, før vi eventuelt ser om lova skal strammast til. Eg synest at det at ein er uroleg for noko, ikkje gjev grunnlag for ei lovendring. Det må vere fakta som gjev det grunnlaget.

Rolf Reikvam (SV): Nå synes jeg det begynner å bli litt interessant.

Det er fakta som skal avgjøre hva en eventuelt skal gjøre! Det er jeg enig med statsråden i. Men det finnes faktisk en del fakta om det, og jeg viste til én rapport. Jeg er litt opptatt av hvordan statsråden tenker seg å forfølge denne saken. Vil han sette i gang noen ulike prosjekter, eller er det bare en enkel dialog han skal ha med Oslo kommune? Jeg er litt opptatt av å få vite litt mer om hvorledes han vil følge dette opp i forhold til Oslo kommune.

Prinsipielt er jeg faktisk også enig med statsråden i at det er betenkelig med et lovverk der vi overstyrer fylkeskommunene i den typen spørsmål. Men hvis den kunnskap vi nå samler inn og den kunnskap vi allerede har, viser at dette systemet kan undergrave det likeverdige skoletilbudet, er vi nødt til å gjøre noe. Vi får håpe på god vilje først, men vi er iallfall nødt til å sette i verk tiltak hvis det viser seg at dette undergraver retten.

Statsråd Jon Lilletun: Eg er fornøgd med at representanten Reikvam no meinte det begynte å verte interessant. Det var jo eit framsteg.

Eg vil ikkje meine at vi har den kunnskapen som skal til for å gripe inn pr. dato. Det er ei vurdering av korleis eit slikt system vil fungere, som eg oppfatta at NOVA har gjeve. Vi treng jo å vite korleis resultatet vert. Oslo har òg prosjekt for å måle det. Så eg vil i min kontakt med Oslo fylgje opp ein dialog om korleis ein tenkjer å gjere desse vurderingane, og eg vil òg la mi uro kome fram. Ut frå andre debattar vi har for tida, skal vi ha eit lokalt sjølvstyre, og då er det viktig at vi finn balansen mellom det lokale sjølvstyret og trygging av likeverdet.