Per Sandberg (Frp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til landbruksministeren:

«I dag er det lov å produsere 80 000 kyllinger pr. år uten konsesjon. Kravet er videre av dyrevernhensyn maksimum 23 kyllinger pr. kvadratmeter (850 gram kylling). I Trøndelagsfylkene og Møre og Romsdal tolkes loven av fylkeslandbruksstyret dithen at dette er både minimum og maksimum.

Kan statsråden redegjøre for hvorvidt dette er en riktig tolkning?»

Statsråd Kåre Gjønnes: Ved lov av 13. juni 1975 nr. 46 om regulering av ervervsmessig husdyrhold bestemte Stortinget at ingen uten tillatelse fra departementet kan etablere eller drive anlegg for ervervsmessig svine- og fjørfehold med større besetning enn det som i forskrift er fastsatt som grense for konsesjonsfri drift, jf. loven § 2. I forskrift om regulering av ervervsmessig husdyrhold er det fastsatt grenser for hvilke anlegg med svine- og fjørfeproduksjon som kan drives uten departementets tillatelse.

Grensen for anlegg med slaktekyllingproduksjon som kan drives uten departementets tillatelse, er anlegg med maksimal plass til 13 000 slaktekyllinger, begrenset til en besetning på inntil 80 000 innsatte slaktekyllinger pr. år.

Størrelsen på anlegg som kan etableres uten tillatelse, er i utgangspunktet regulert ved normtall fastsatt ut fra dyrevernhensyn. For slaktekylling er dette kravet maksimum 23 innsatte kyllinger pr. m2 . Da et konsesjonsfritt anlegg maksimalt kan ha plass til en besetning på 13 000 slaktekyllinger, er den konsesjonsfrie anleggskapasitet 565 m2. Det er ingenting i veien for å ha færre dyr pr. m2.

Ønsker man å ha en besetning på inntil 80 000 innsatte slaktekyllinger pr. år, samtidig som man ønsker å ha færre dyr pr. m2, kan man søke om konsesjon for utvidelse av anlegget utover den konsesjonsfrie grensen på 565   m2. Ved avgjørelsen av slike søknader kan det vektlegges om utvidelsen fører til en bedring av dyremiljøet. Dette viser at departementet også i konsesjonssammenheng legger vekt på dyrevernhensyn.

Den tolkning som representanten Sandberg gir uttrykk for, er riktig i den grad at bestemmelsene setter maksimalgrenser for antall slaktekyllinger pr. m2 og produksjon pr. år. Det er imidlertid ikke riktig å tolke dette som minimumsbestemmelser.

Per Sandberg (Frp): Jeg takker for svaret. Det var i hvert fall klargjørende på det punktet at det ikke skal forskjellsbehandles når det gjelder areal, hvorvidt en befinner seg i Trøndelag, på Sørvestlandet eller Østlandet. Det er akkurat det som har skjedd i landbruksstyrene i Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag.

Noe annet som også er problematisk for de samme produsentene, er at Prior i 1998 hadde en markedsandel på 85 pst. Det finnes store produsenter, bl.a. en i Nord-Trøndelag som heter Trønderkylling, som har et slakteri som går for 40 pst. drift. Det er klart at dette er ineffektivt og ikke særlig rasjonelt.

Kan landbruksministeren love å se på den monopolsituasjonen som Prior har, og eventuelt sørge for at de også understøtter de private produsentene, slik at de får full drift ved sine produksjonsanlegg?

Statsråd Kåre Gjønnes: For å gjøre det klart: Statsråden har ikke gått inn på om det her foregår forskjellsbehandling, for det har statsråden ikke noen grunn til å påstå eller ta stilling til.

Når det gjelder hvor store markedsandelene måtte være i forskjellige deler av landet, vil de naturligvis måtte variere. Men det er jo fri etablering opp til en bestemt grense. Det er når man passerer grensen, at man må forholde seg til det regelverket som er fastsatt. Noen kan naturligvis hevde at dette er ineffektivt, at man må holde seg innenfor disse grensene, men dette er en del av den samlede landbrukspolitikken, der man skal ha en spredning av produksjonen for å kunne være med på å styrke og opprettholde bosettingen.

Her er vi igjen tilbake til den gamle argumentasjonen, som er like aktuell i dag, at landbrukspolitikken i Norge skal ivareta flere hensyn: produksjon og effektivitet, men samtidig være koblet opp mot det som har med bosetting i distriktene å gjøre.