Sissel Dagslet (Frp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

«Ifølge media undergraves NATOs strategi med å legge massivt press overfor Slobodan Milosevic ved at sentrale allianseland underhånden gir forsikringer om at visse tiltak ikke blir iverksatt. Dersom dette er riktig, vanskeliggjør det i stor grad Kosovo-forhandlingene, samtidig som det undergraver NATOs stilling.

Hva er ministerens vurdering av denne situasjonen?»

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Utenriksministeren er ikke kjent med at allierte land har gitt slike forsikringer til president Milosevic. NATO-offiserer skal riktignok ifølge oppslag i media ha fremsatt påstander om dette. Utenriksministeren har i egenskap av OSSE-formann jevnlig kontakt med sine kolleger fra NATO-land i Kontaktgruppen for det tidligere Jugoslavia. I disse samtalene har han ikke kunnet registrere annet enn sterkt samhold mellom allianselandene i dette spørsmålet.

Kosovo-forhandlingene er nå i gang igjen i Paris, og det arbeides intenst og målrettet for at partene skal komme fram til enighet om en fredelig løsning. Det er etter Regjeringens syn ingen tvil om at NATOs medlemsland står samlet i bestrebelsene på snarest mulig å få til en forhandlingsløsning og tilfredsstillende ordninger for sivil og militær kontroll med iverksettelsen av avtalen.

Sissel Dagslet (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Mener ikke statsråden at tiden nå er inne for at Norge sier klart ifra? Skal NATO beholde sin troverdighet, er det viktig at man ikke bare fremsetter trusler, men også, om nødvendig, gjennomfører dem.

I Aftenposten i går fremkom det at kosovoalbanerne nå har godtatt fredsavtalen samt forpliktet seg til å underskrive. Milosevics holdninger, derimot, er etter min mening helt uklare. Man kan spørre seg om han har til hensikt å underskrive noen avtale overhodet. Han tar neppe NATOs trusler på alvor. At det nå er uenighet innad i NATO, er kjent. Fra britisk, fransk og tysk hold er det fremholdt at det folkerettslige grunnlaget for angrep er svekket i forhold til hva det var i oktober 1998. Hva mener statsråden om dette, og hva skal til for at NATO nå gjør alvor av sine trusler?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Først av alt tror jeg nok jeg må understreke at det er OSSE-formann utenriksminister Knut Vollebæk som er rette vedkommende til å svare på spørsmålet, men jeg skal gi til kjenne i hvert fall noen få synspunkter.

Når representanten sier at tiden er inne for at Norge sier klart ifra, vil jeg nok anmode om at vi fra norsk side arbeider i nært samarbeid med resten av OSSE, og at man ikke går unilateralt med tiltak i noen retning. Det vil være veldig lite hensiktsmessig. Det er viktig at det internasjonale samfunn, NATO og OSSE opptrer samlet.

Så er det spørsmålet om fremsetting av trusler uten at man gjennomfører dem. Jeg vil understreke at det nå pågår forhandlinger i Frankrike, og at kosovoalbanerne, som representanten sa, har akseptert fredsavtalen. Nå ligger presset på serbisk side. Etter min vurdering er det klare premisser og rammeverk for iverksettingsoperasjonene fra NATOs side, og vi må i hvert fall gi en fredelig løsning full sjanse før man griper til slike operasjoner fra NATOs side.

Når det gjelder franske og tyske holdninger, tror jeg ikke jeg skal kommentere det på grunnlag av medieoppslag. Da tror jeg vi må ha annen bakgrunn for hva vi sier.

Sissel Dagslet (Frp): Jeg har stor forståelse for at statsråden ikke kan svare i regi av utenriksministeren, men jeg synes faktisk at Regjeringen har en veldig diffus holdning til det som nå skjer. Jeg mener at vi snart må si klart ifra. Jeg er av den formening at gjør vi ikke det, står NATOs troverdighet på spill, føler jeg.

Det å drive med trusler på trusler på trusler fører sjelden fram, og motparten – i dette tilfellet – tar da ikke truslene på alvor.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Etter min vurdering er det for tidlig å konkludere med at motparten ikke tar dette alvorlig. Nå er det et betydelig internasjonalt press mot serberne. Kosovoalbanerne har akseptert avtalen. Det betyr at hele det internasjonale samfunn nå kan legge tyngden på forholdet til Milosevic og hans regjering. Det vi må gjøre, er å legge maksimalt press i den situasjonen for å unngå at vi må gripe til militære tiltak.

Når det gjelder den opsjonen, er det faktisk slik at ACTORD er klargjort fra NATOs side, og man kan iverksette dette dersom et samlet NATO finner grunn til det i henhold til utviklingen i forhandlingene. Men først må vi altså gi freden en sjanse og søke å unngå å bruke militære midler. Dersom det blir nødvendig, må vi gjøre det, og det tidspunktet må et samlet NATO ta stilling til, og ikke Norge alene.