Hallgeir H. Langeland (SV): «I Vestfold ødelegges allmennhetens lovlige rett til å ferdes fritt langs strandkanten av en helt uholdbar dispensasjonspraksis. Fylkesmannen har lagt fram en rapport som viser at oppimot 600 av 750 søknader om dispensasjon innvilges. Dette er helt uakseptabelt og i strid med loven, og krever tiltak raskt.

Hva vil statsråden gjøre for å rydde opp i dette lovbruddet, eventuelt hvordan vil hun sørge for at strandsonen blir for alle?»

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg er enig med representanten Langeland i at enkelte kommuner har hatt en svært uheldig praksis når det gjelder dispensasjoner. Utstrakt bruk av dispensasjon vil i seg selv føre til at kommunen sitter igjen med en plan som er ubrukelig både for utbygging og for vern.

Spesielt viktig er det at man ikke unødig bruker dispensasjonsadgangen i områder med særlig store allmenne interesser, som f.eks. i kyst- og sjøområder i Oslofjorden. Dessverre har vi i dette sårbare området sett flere uheldige utbyggingstiltak tillatt gjennom dispensasjon og i strid med rikspolitiske retningslinjer for dette området. Dette dokumenteres bl.a. gjennom en undersøkelse foretatt av Norsk institutt for by- og regionforskning i 1996.

Departementet tar den uheldige dispensasjonspraksis meget alvorlig. I St.meld. nr. 29 for 1996-97, Regional planlegging og arealpolitikk, er dispensasjonsspørsmålet tatt opp. Det pekes der bl.a. på at den høye andel av godkjente søknader om dispensasjon reiser spørsmålet om plansystemet fungerer slik det er forutsatt. Uheldige dispensasjonssaker fører til en bit for bit-utbygging i strid med målet om en forsvarlig og langsiktig arealforvaltning.

Departementet vil derfor innskjerpe overfor kommunene at de må være varsomme med å bruke adgangen til å meddele dispensasjon. Departementet vil videre ta initiativ overfor fylkesmennene i de aktuelle fylker for å klargjøre forståelsen av bestemmelsens krav om at det skal foreligge særlige grunner. Fylkeskommunen og statlige organ vil samtidig bli bevisstgjort på klageadgangen. Departementet vil også i samarbeid med de berørte fylkene bidra til en bedre oversikt over arealsituasjonen i strandsonen, for derigjennom bedre å avdekke konsekvensene av uheldig dispensasjonspraksis.

Når det gjelder den konkrete rapport fra fylkesmannen i Vestfold, som foranlediger representanten Langelands spørsmål, vil jeg understreke at det høye antall godkjente dispensasjoner selvsagt er urovekkende. Ifølge opplysninger fra fylkesmannen er imidlertid situasjonen ikke fullt så dramatisk som tallene skulle tilsi. Dette skyldes at mange kommuner behandler også mindre vesentlige byggetiltak som dispensasjon – dette er ikke dispensasjonssaker. Det reelle antall dispensasjoner i dette området er derfor noe mindre, uten at det endrer på den generelle holdningen jeg har gitt uttrykk for.

Jeg vil også vise til at departementet har nedsatt et utvalg for å gjennomgå planleggingsbestemmelsene i lovverket. I utvalgets mandat ligger at utvalget skal se på hvordan bestemmelsene om saksbehandling og grunngiving i tilknytning til dispensasjoner kan forbedres, slik at dispensasjoner fra arealplaner ikke undergraver helheten i planen og de hensyn den ivaretar.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg takkar statsråden for svaret. SV er generøst når ein skal vera det, og eg vil takka for eit positivt svar, fordi statsråden her gjev uttrykk for den meininga som òg SV har, at det skal vera veldig strengt i forhold til å øydelegga for allemannsretten.

Likevel vil eg utfordra statsråden på eit par punkt. Statsråden seier at kommunane skal innskjerpa praksis. Korleis har statsråden tenkt å sørgja for at dette skjer? Det kunne eg tenkt meg å få veta.

Dessutan er det alt skjedd ein del skade som gjer det vanskeleg for folk flest å nytta strandsona. Vil statsråden vera med SV på eit rivingstokt langsmed Oslofjorden?

Statsråd Guro Fjellanger: Som representanten Langeland selv sa, har SV og Regjeringen her en klar felles interesse, og det er å forsvare allemannsretten. Det er jo også en rett som står svært sterkt etter at vi fikk en dom i Høyesterett som påla at et gjerde i Sandefjord skulle rives, til tross for at gjerdet var satt opp før loven trådte i kraft. Det sier noe om hva Høyesterett mener, at allemannsretten og retten til fri ferdsel skal stå sterkt.

Representanten har rett i at det til en viss grad er skjedd skade i den forstand at det er bygd. Da har jeg lyst til å understreke at selv om både bygninger og eventuelle gjerder måtte stå i strandsonen, skal de ikke være til hinder for fri ferdsel. Og hvis de er det, er det grunn til å se nærmere på saken.

Jeg har også bedt fylkesmannen i Vestfold spesielt å vurdere hvorvidt regionale myndigheter er informert, og om det foreligger særlige hensyn i de dispensasjonene som er gitt, for det skal skje.