Jan Simonsen (Frp): Jeg vil stille følgende spørsmål til justisministeren:

«27. mars 1998 ble fem barneranere dømt til betingede fengselsstraffer for ran, mishandling og vold. En av rettens begrunnelser for de ekstremt milde dommene var at voldsmennene hadde «en lavere terskel for utøvelse av straffbare handlinger enn normalt», blant annet på grunn av manglende fritidstilbud.

Vil statsråden ta initiativ for å hindre at det skal kunne brukes som begrunnelse for mildere straffer at det ikke eksisterer nok offentlige fritidstilbud?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kan ikke uttale meg om hvorvidt det er utmålt en «riktig» straff i den konkrete saken spørsmålsstilleren refererer til. Jeg vil imidlertid bemerke at slik jeg leser dommen, beror spørsmålet på en forståelse av domspremissene som jeg ikke kan dele. Rettens merknad om manglende tilbud av fritidsaktiviteter fra det offentlige mv. er gjort i tilknytning til drøftelsen av om de kriminelle handlinger er begått som ledd i gjengkriminalitet. Dette spørsmålet hadde en viss betydning for skyldspørsmålet, altså spørsmålet om de tiltalte kunne straffes etter tiltalen. Retten synes imidlertid ikke å ha tillagt momentene omkring fritidstilbud mv. avgjørende vekt ved selve straffeutmålingen.

Straffelovgivningen gir sjelden konkrete pålegg til dommerne om hva som skal tillegges vekt ved straffeutmålingen. Det er et viktig prinsipp i norsk rett at straffeutmålingen skjer på fritt grunnlag for den enkelte sak. Det betyr at dommeren ved straffeutmålingen tar stilling til en rekke momenter. Disse momentene er fremkommet gjennom svært omfattende rettspraksis og -teori.

Hvilken vekt de ulike momenter tillegges, må vurderes konkret i den enkelte sak. Slik bør det etter mitt syn fortsatt være. Jeg vil derfor ikke foreslå lovendringer som regulerer hvilke momenter som generelt kan tillegges vekt ved straffeutmålingen i enkeltsaker.

Jan Simonsen (Frp): Selvsagt må straffen fastsettes av domstolen ut fra et fritt grunnlag i den enkelte sak. Men i dette tilfellet synes det som om det er blitt brukt som en unnskyldning for meget grov kriminalitet som ran, vold og mishandling at det er manglende fritidstilbud i en bydel, og det har ført til at overgriperne slipper å sone i fengsel, men får en betinget straff, som i realiteten etter min vurdering ikke er noen straff. Det er etter min vurdering helt uakseptabelt.

Dersom statsråden ønsker å gjøre noe med denne problemstillingen, kan han innføre minstestraffer som sier at det er umulig å gi så lave straffer for så grov kriminalitet. Jeg har to spørretimespørsmål her, og jeg forventer at statsråden svarer på dette i forbindelse med mitt andre spørsmål senere i dag.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg skal få lov til å komme tilbake til det generelle spørsmål senere i spørretimen.

La meg bare understreke at jeg fortsatt er av den oppfatning at representanten Simonsens spørsmål ikke treffer helt godt i forhold til premissene i den konkrete saken som det vises til. Det heter bl.a. i domspremissene i forhold til påstanden om at man her bagatelliserer de kriminelle forhold som saken gjelder:

«Retten presiserer imidlertid at den med bemerkningene foran, ikke ønsker å bagatellisere de forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningene; – spesielt ikke de forholdene som er subsumert som ran. Etter rettens oppfatning dreier dette seg om alvorlige forhold selv om bruk av fysisk vold har vært beskjeden eller fraværende.»