Marit Nybakk (A): Jeg har tillatt meg å stille et spørsmål til statsråd Frafjord Johnson:

«I spontanspørretimen 17. februar 1999 la statsråden vekt på at det var enighet mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet om næringslivsordningene.

Betyr dette at statsråden nå vil følge stortingsflertallets merknad i Budsjett-innst. S. nr. 3 (1998-99) om at avbinding ikke i seg selv er en målsetting, og at mottakerlandenes ønsker må bli respektert ved anbud?»

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: For den første delen av spørsmålet vil jeg vise til at Regjeringen nylig lanserte sin Strategi for støtte til næringsutvikling i Sør. På side 10 i strategien sies det:

«Avbinding er ikke et mål i seg selv og vil bli vurdert i forhold til den totale måloppnåelse.»

Dersom representanten Nybakk skulle være i tvil, kan jeg derfor bekrefte at jeg slutter meg til stortingsflertallets merknad på dette punktet i Budsjett-innst. S. nr. 3 for 1998-99, som for øvrig også her samsvarer med sentrumspartienes egen.

Strategien for næringsutvikling bygger nettopp på flertallets merknader i Innst. S. nr. 229 for 1995-96 og rommer etter min vurdering de nyanser som fremgår av den siste budsjettinnstillingens omtale av dette spørsmålet. Dette gjelder både norsk næringslivs langsiktige samarbeid med utviklingslandene og disse landenes muligheter til å konkurrere om bistandskontrakter. I denne sammenheng anbefaler strategien at en trekker på norsk næringslivs kompetanse, der dette svarer på uttrykte behov i Sør. Det legges derfor bl.a. opp til kontaktfora som skal legge forholdene til rette for at dette kan skje innenfor rammen av langsiktighet og forutsigbarhet. I den pilotfasen som allerede er under planlegging, vil man allerede prøve ut mulige samarbeidsmodeller mellom norsk næringsliv og mottakerlandene.

Når det gjelder spørsmålets referanse til «at mottakerlandenes ønsker må bli respektert ved anbud», er det nettopp dette som er strategiens hovedinnretning: utgangspunktet for utforming av norsk støtte skal være behovene og ønskene i Sør. Her legger derfor strategien opp til en mer helhetlig tilnærming som bl.a. sikter mot å gjøre det lettere for utviklingslandenes egne regjeringer å føre én god næringspolitikk framfor nærmest å tvinges til å føre 43 forskjellige.

Som jeg nevnte i spontanspørretimen for en uke siden, framhevet både Innst. S. nr. 229 fra 1995-96 og Budsjett-innst. S. nr. 3 for 1998-99 betydningen av økte lokale og regionale innkjøp for å fremme næringsutvikling i utviklingslandene. Dette følger strategien opp på to måter. For det første vil økt vekt på næringsutvikling og forhold som skaper økonomisk virksomhet i utviklingslandene, sette dem bedre i stand til å levere produkter av relevans for bistandskontrakter. For det andre ønsker vi å redusere den inntil nylig omfattende bruk av bundne ordninger, slik at vi øker utviklingslandenes muligheter til å konkurrere på like vilkår. Dette skjer parallelt med det arbeid som pågår i OECD/DAC for full avbinding av all bistand til MUL-landene. Regjeringen vil legge opp til en praksis som samsvarer med den vi finner i andre pådriverland.

Marit Nybakk (A): Jeg takker statsråden for svaret og vil gjerne innledningsvis understreke at Regjeringen har Arbeiderpartiets fulle støtte når det gjelder å trekke norsk næringsliv inn i et samarbeid om investeringer i u-land, og at også størsteparten av det som ligger i den framlagte næringsstrategiplanen, er noe vi kan slutte oss til.

Men både i statsrådens foredrag i Eksportrådet, da denne planen ble lagt fram, og i selve planen, understreker statsråden at hun vil sette alle innkjøp ut på internasjonalt anbud, uten hensyntagen til norsk industri eller mottakerlandets ønsker, og dette begrunnes med priser. Hun sier at det å bruke norsk industri, betyr en overprising. Der er nok statsråden i utakt med stortingsflertallet. Det var en nyanseforskjell i de to merknadene i budsjettinnstillingen i høst, og stortingsflertallet understreket veldig sterkt at avbinding er noe vi støtter, men ikke for enhver pris, at mottakerlandets ønsker må bli respektert ved anbud, og ikke minst at man ikke må sette noe ut på anbud midt i et prosjektprogram når det er en norsk bedrift som er involvert.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg vil gjerne få sitere fra Innst. S. nr. 229. Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, sa der:

«I bistandssamarbeidet» … « settes det som en forutsetning for norsk finansiering at tildeling av kontrakter til bedrifter skjer etter en reell anbudskonkurranse.»

Det er hovedlinjen som skal ligge til grunn.

Så kan det være viktig å ta høyde for særlige forhold i enkelte tilfeller. Det har vi åpnet for i den strategien vi har lagt fram. Da vil jeg understreke at det ikke er slik at leveranser fra norsk industri innebærer overprising. Det har jeg aldri sagt. Man må skille mellom anbud og binding. Det å binde varer og tjenester til leveranser fra mange industriland innebærer i mange tilfeller en overprising på mellom 20 pst. og 30 pst. Der har jeg bl.a. vist til Verdensbankens analyser og andre analyser som har vært gjort av internasjonale aktører. I mitt foredrag brukte jeg et svensk eksempel, ikke et norsk, men det er altså knyttet til binding og ikke til anbud, som er to forskjellige ting.

Marit Nybakk (A): Når det gjelder Innst. S. nr. 229 fra juni 1996, var det også slik at flertallet der understreket at næringslivsordningene må utformes slik at norsk næringsliv får samme betingelser som konkurrenter i andre land. Og når jeg snakker om andre land, mener jeg ikke næringslivet i utviklingsland, men en del av de flernasjonale konsernene, som nå stikker av med en god del av disse kontraktene.

Jeg kan også, bare for å understreke, siden statsråden i spontanspørretimen forrige onsdag refererte til representanten Blankenborg, få lov til å sitere hva Blankenborg bl.a. sa i budsjettdebatten, nemlig at «vi reknar med at ein vil kome opp på eit meir balansert nivå neste år». Det dreide seg altså om blandede kreditter og parallellfinansiering. Og han fortsatte med at «når ein får gått gjennom denne strategien for næringslivssamarbeid med landa i sør, som Regjeringa har varsla», kan vi drøfte den nærmere og se på hvilke ordninger vi skal ha.

Det bringer meg over på neste spørsmål, som jeg oppfattet som litt uklart i spontanspørretimen for en uke siden. Det var forutsatt fra Arbeiderpartiets side at næringslivsstrategien vil bli drøftet når vi får neste bistandsredegjørelse i Stortinget. Jeg vil gjerne høre om statsråden kan bekrefte det.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Til det siste: Selvfølgelig vil strategien bli presentert i utviklingspolitisk redegjørelse. Det sier seg selv at dersom vi skulle presentere hele strategien, måtte vi bruke hele redegjørelsen på det. Det kan jeg ikke love representanten Nybakk. Nå har representantene også fått strategien i sine hyller, og det burde være tatt hånd om.

Til spørsmålet om hva man forventer for neste år: Det ligger både i det jeg har sagt i foredrag og også i selve strategien, at parallellfinansieringsordingen skal ligge på om lag 200 mill. kr i årene fremover. Sammenlignet med det som har vært tilfellet på 1990-tallet, ligger den altså på et vesentlig høyere nivå enn det den har gjort tidligere år, med unntak av 1998, slik at vi signaliserer et høyt nivå. Slik jeg har tolket representanten Blankenborg, betyr det at de samlede næringslivsordningene bør være på et nivå som er om lag slik det var i det budsjettforslaget som Regjeringen opprinnelig la fram. Samlet sett, med parallellfinansiering og blandede kreditter, vil jeg anta – uten at jeg skal forskuttere budsjettet for år 2000 – at det ikke ligger noen ny dramatikk her.

Presidenten: Det foreligger ikke flere spørsmål, og sak nr. 1 er dermed avsluttet.