Bjørn Hernæs (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til fungerende justisminister:

«Synes statsråden at landets hovedlufthavn er et egnet sted for ekskursjoner for fanger med alvorlig kriminell bakgrunn, men som allikevel soner i åpen anstalt, og er statsråden enig med talsmannen i Justisdepartementet, som i Dagsrevyen 11. februar 1999 forteller oss at den rømningen vi nettopp har opplevd i forbindelse med en slik ekskursjon, er prisen vi må betale for en liberal kriminalpolitikk?»

Statsråd Jon Lilletun: Det er selvsagt beklagelig når noen rømmer, fordi det er kriminalomsorgens målsetting å gjennomføre straffen uten svikt. Etaten bruker mye ressurser og oppmerksomhet på det å unngå rømninger, og har generelt gode resultater å vise til.

Bruken av åpen soning som virkemiddel under straffegjennomføringen, ble drøftet i kriminalomsorgsmeldingen, St. meld. nr. 27 for 1997-98 kap. 4.4.4 fra side 36. Det ble redegjort for dagens ordning, og det ble drøftet behov for eventuelle endringer. Kjernen i departementets standpunkt kan oppsummeres i følgende sitat:

«Erfaringene viser at et stort antall straffedømte kan gjennomføre frihetsberøvelsen uten særskilte sikkerhetsforanstaltninger. Domfelte som løslates etter fullbyrding uten en målrettet og systematisk utslusing, må antas å ha dårligere forutsetninger for å klare en kriminalitetsfri tilværelse enn de som gjennom ulike fullbyrdingsalternativer og individuelt tilrettelagt opplegg har bedret sine sosiale ferdigheter. Åpen soning er derfor et hensiktsmessig virkemiddel for å forberede overgangen til frihet.»

Justiskomiteens respons på dette fremgår av Innst. S. nr. 6 for 1998-99 på side 12. Her uttaler flertallet, som inkluderer Høyre, at de:

«er enig i at man bør ha som utgangspunkt at alle som starter soningen i en lukket anstalt, skal kunne kvalifisere seg for å sone i åpen anstalt. Flertallet vil understreke at det må foretas individuelle vurderinger i forhold til den enkelte straffedømtes motivasjon og egnethet samt hensynet til sikkerhet når åpen soning vurderes».

Og dette er sakens kjerne. Vi har erfart at åpen soning er et godt virkemiddel når vi er opptatt av at straffegjennomføringen også skal inneholde rehabiliterende elementer. Vi vet også at sviktnivået er svært lavt, dog uten absolutte garantier.

I rehabiliteringsarbeidet er det viktig å arbeide systematisk med de innsattes tilnærming til det normale samfunn. Da er bl.a. ekskursjoner og systematisk trening i alminnelig samfunnsopptreden viktig. Dette er systematiske opplegg hvor tjenestemenn er med, og oppleggene inngår i en helhet, der målet er en tilbakeføring til samfunnet.

Men hensyn til hvilke steder ekskursjoner legges til antar jeg at representanten Hernæs vil være enig i at dette ansvaret må tilligge den enkelte fengselsdirektør og ikke detaljstyres fra departementet.

Bjørn Hernæs (H): Takk for svaret.

Når det gjelder sted for ekskursjoner for forbrytere med alvorlig kriminell bakgrunn, kan jeg ikke tenke meg noe sted som er mindre egnet enn landets hovedflyplass. Det er midt i hjertet for å slippe unna til alle kanter av inn- og utland. Så uten å detaljstyre, måtte det kanskje være mulig å hviske noen i øret at stedsvalget i denne sammenhengen synes usedvanlig lite velvalgt.

Ellers er jeg selvfølgelig klar over og helt enig i det vi sa i innstillingen til kriminalomsorgsmeldingen når det gjelder soning. Der sies det også at det må foretas individuelle vurderinger i forhold til den enkelte straffedømte. Og da stiller jeg fortsatt spørsmålet: Hva gjør vi med innsatte som åpenbart synes det er morsomt å trille ball i hatt med norske myndigheter og drive ap med norske myndigheter gjennom intervjuer mens de er på frifot? Og: Hvilke reaksjoner vil statsråden anbefale, uten å detaljstyre, at man skal foreta seg når man forhåpentligvis får tak i rømlingen? Hvis vi ikke tar vare på denne liberale fengselspolitikken, står vi i fare for å komme i utakt med opinionen, og da vil det presse seg frem en politikk som går motsatt av den retningen som jeg tror både statsråden og jeg ønsker.

Statsråd Jon Lilletun: Som eg trur representanten Hernæs forstår, vil eg ikkje diskutere enkeltsaker. Generelt vil eg sjølvsagt seie meg heilt einig med representanten Hernæs i at når det skjer at nokon rømmer, er klart det må setjast krefter inn på å få dei tilbake til soning, og det må sjølvsagt få konsekvensar. Det er vi heilt einige om.

Uttrykket «liberal kriminalpolitikk», som representanten Hernæs hadde i sitt spørsmål, vart ikkje brukt i dagsrevyinnslaget. Der var poenget at når open soning vart nytta som rehabiliteringsføremål, har ein ingen garantiar for at svikt ikkje skjer. Eg synest det er klokt sagt det Høgre i ein særmerknad i den nemnde innstillinga har sagt:

«… har merket seg at innsatte som gjennom utslusing er overført for å sone slutten av en lengre dom i åpen anstalt står bare for en liten andel rømninger. Dette tyder på at fengselsvesenet foretar gode sikkerhets- og egnethetsvurderinger.»

Det meiner eg er den totale attesten, som Høgre på ein god måte har formulert her. Men representanten Hernæs og eg er einige om at når det skjer glipp, er det viktig å få retta dei opp.