Inger Lise Husøy (A): Jeg vil stille følgende spørsmål:

«Mange restaurantarbeidere i Oslo arbeider på slavekontrakter. Særlig etniske restauranter har muligheter til å skaffe seg billig arbeidskraft fra utlandet ved hjelp av smutthull i utlendingsloven. Ifølge Oslo Hotell- og Restaurantarbeider Forening brukes utlendingsloven til å skaffe billig arbeidskraft til oppvask, rengjøring og servering. Både grunnlaget for oppholdet og lønns- og arbeidsvilkår blir brutt.

Hva gjør statsråden for å hindre at dette skjer?»

Statsråd Jon Lilletun: Arbeid i tilknytning til oppvask, rengjøring og servering i restauranter er ikke innvandringsgrunnlag til Norge, dvs. man får ikke arbeidstillatelse i Norge for å utføre denne type arbeid. For at arbeid i restaurantbransjen skal kunne være innvandringsgrunnlag, må det dreie seg om en kvalifisert type arbeid. Nasjonalitetskokker kan f.eks. få arbeidstillatelse etter den såkalte spesialistbestemmelsen i utlendingsforskriften. Det stilles da bl.a. som krav at lønns- og arbeidsvilkårene skal følge gjeldende tariffavtaler, regulativ e.l. Dette innebærer at utlendinger må tilsettes på samme vilkår som innenlandske arbeidstakere. Jeg oppfatter det imidlertid ikke slik at representanten Husøys spørsmål dreier seg om denne type arbeidskraft.

Utlendingsloven krever ellers at utlendinger som skal ta arbeid i landet, som hovedregel må ha arbeidstillatelse. Dersom en utlending jobber i Norge uten å ha nødvendig arbeidstillatelse, er dette ulovlig etter utlendingsloven. Blir forholdet avdekket, risikerer utlendingen bortvisning eller utvisning, mens arbeidsgiver risikerer å få bot for forholdet.

Nordiske borgere er unntatt fra kravet til arbeidstillatelse, hvilket innebærer at utlendingsmyndighetene ikke kan kontrollere de lønns- og arbeidsvilkår disse får ved ansettelser i Norge. Utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen, gis tillatelse til et hvilket som helst arbeid i Norge. Etter EØS-avtalen er det et krav for tillatelsen at de ved arbeidet er i stand til å forsørge seg selv. Nordiske borgere og utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen, kan med andre ord komme hit til landet og ta f.eks. arbeid knyttet til oppvask, rengjøring og servering. Deres lønns- og arbeidsvilkår kan da ikke kontrolleres nærmere av utlendingsmyndighetene.

Det er også en rekke utlendinger som har såkalt generelle arbeidstillatelser i Norge. De utgjør, sammen med norske borgere, en del av det såkalt innenlandske arbeidskrafttilbudet, og kan ta et hvilket som helst arbeid i Norge uten at utlendingsmyndighetene kan kontrollere deres lønns – og arbeidsvilkår. I likhet med det som gjelder for «vanlig norsk» arbeidskraft, vil den enkelte arbeidstakers forhold til arbeidsgiveren bli regulert gjennom andre regler enn utlendingslovens regler.

På bakgrunn av det jeg har redegjort for her, kan jeg ikke se at de eventuelle misligheter som påpekes i spørsmålet, er en følge av smutthull i utlendingsloven.

Eventuelle brudd på vilkårene i arbeidskontrakten for utledninger som er ansatt i restaurantbransjen, vil derfor måtte håndteres på samme måte som for norske borgere.

Inger Lise Husøy (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg skal være enig i at dette ikke bare dreier seg om smutthull, men om direkte brudd på det regelverket vi har. Og spørsmålet er jo da hva Regjeringen gjør for å avdekke brudd. Etter min mening er det kun mer kontroll som er veien å gå for å avdekke brudd og forhindre slike tilstander i norsk arbeidsliv.

Den fagforeningen som organiserer folk i denne bransjen, har mellom 500 og 600 hemmelige medlemmer. Det sier litt om at folk, når de først har kommet til landet, ikke tør si fra om at lønns- og avtalevilkår blir brutt, fordi de er redd for å bli sendt hjem igjen.

Det er også en rekke eksempler på at det ikke er kvalifikasjoner, men lønns- og arbeidsvilkår som er poenget med å slippe dem inn i landet fra arbeidsgivers side. Dette legger også press på den seriøse delen av restaurantnæringen. Så spørsmålet mitt til statsråden er: Hva vil han gjøre for å avdekke problemet?

Statsråd Jon Lilletun: Eg er glad for at representanten Husøy og eg er einige om at truleg gjeld dette brot på og ikkje eit hol i lovverket, som ein då kunne endra. Så er det sjølvsagt eit ansvar myndigheitene har, å arbeide for å hindre at brot skjer, eller å finne brota. Eigentleg ligg vel dette under eit anna departement, det er Arbeids- og administrasjonsdepartementet sitt område, men det er jo ikkje svar på spørsmålet.

Det er, trur eg, slik at vi generelt har ein jobb å gjere i høve til lover og retningslinjer i arbeidsavtalar. Å ha ein sunn arbeidsmarknad er ein verdi for eit samfunn som vi saman må slåst for skal vare. Eg vil ta opp med Arbeids – og administrasjonsministeren om det er andre, effektive tiltak vi kan gjere som ikkje unødig byråkratiserer næringa, og i den samanhengen er det klart at det òg er nyttig å samarbeide med fagforeininga.