Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille dette spørsmålet til statsministeren:

«Statsministeren reiser om få dager på besøk til Midtøsten. Etter undertegnelsen av Oslo-avtalen i 1993 har Israel annektert stadig større deler av Vestbredden og Jerusalem gjennom nye bosettinger.

På hvilken måte vil statsministeren under oppholdet i Israel ta opp de mange israelske bruddene på Oslo-avtalen?»

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Fredsprosessen i Midtøsten er fortsatt inne i en vanskelig fase. Partenes manglende gjennomføring av «The Wye Memorandum», det israelske valget og Kong Husseins bortgang er alle forhold som spiller inn, og som kompliserer arbeidet fram mot en varig fred. Den norske regjeringens budskap de siste månedene har vært at fredsavtalene ligger fast og må iverksettes.

Som Erik Solheim er kjent med, bygger fredsprosessen på Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 av 1967 og 338 av 1973. Fra norsk side anerkjenner man ikke Israels annektering av Øst-Jerusalem, og vi er bekymret over de pågående israelske bosettingsaktiviteter i de palestinske områder.

Når det gjelder Jerusalem, skal byens fremtidige status avgjøres under sluttstatusforhandlingene mellom Israel og PLO. I mellomtiden bør partene avstå fra å foreta handlinger som vil kunne legge føringer på det endelige forhandlingsresultat.

Regjeringen ser derfor med uro på nye, israelske bosettinger i Øst-Jerusalem. Etter vår oppfatning strider bosettingsaktiviteten mot intensjonen i Oslo-avtalene.

Norge har ved en rekke anledninger gjort vår holdning kjent for israelske myndigheter og vil fortsette å ta opp saken i våre bilaterale kontakter. FNs generalforsamling har behandlet spørsmålet om Jerusalem ved flere anledninger. Tirsdag den 9. februar i år vedtok FNs spesialsesjon om Jerusalem en resolusjon som fordømmer israelsk bosetting.

Min reise til regionen i neste uke vil være en god anledning for meg til å gjøre det norske synet på enkelte vanskelige spørsmål klart. Det vil jeg gjøre i møter med både israelske og palestinske myndigheter.

Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

Erik Solheim (SV): Jeg skal få takke statsministeren for svaret, som er positivt. Den klare uro som uttrykkes fra norsk side over den israelske politikken med – som det heter på engelsk –«creating facts on the ground», er bra, og jeg er glad for at statsministeren vil ta opp dette under sitt besøk i Israel.

Det er også andre sider ved israelsk politikk som det er all grunn til å være bekymret over. La meg nevne et par av dem. En ting som burde ligge statsministeren på hjertet, er kristnes og andre religionsutøveres arbeidsbetingelser i Israel. Som kjent er Israel sammen med Pakistan de eneste stater i hele verden som er dannet på basis av en religion, og det er all grunn til bekymring for andre religioners arbeidsbetingelser i Israel. Jeg vil spørre statsministeren om det er et tema han vil ta opp.

Et annet tema er de mange politiske fangene Israel har, hvorav en del ikke engang får de mest elementære internasjonale rettigheter, som retten til å møte Røde Kors, få lov til å gi meldinger til sin familie, møte Amnesty International e.l. La meg nevne ett eksempel: Mustapha Dirani, som ble kidnappet i Sør-Libanon for fire år siden, og som vel ennå ikke har fått lov til å gi et livstegn fra seg gjennom noen av disse kanalene.

Er dette temaer som vil bli tatt opp under statsministerens besøk?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, når det gjelder religionsfriheten i Israel, har jeg selv som statsminister engasjert meg direkte og sterkt i den saken. Det har, som sikkert Solheim kjenner til, foreligget forslag i Knesset til en antievangeliseringslov, som ville innsnevre muligheten for fri religionsutøvelse i Israel for andre religioner enn jødedommen. Dette tok jeg opp muntlig med statsminister Netanyahu da han var i Oslo. Jeg fulgte det opp med – jeg tror det var – to brev. Så langt har denne loven ikke blitt vedtatt, og mulighetene for at den ikke blir vedtatt, er økende. Etter hva jeg har skjønt, har den norske statsministers engasjement i så måte faktisk hatt sin betydning.

Når det gjelder menneskerettigheter for øvrig, vil jeg ta dette opp både med Israel og med palestinske myndigheter. Det er også kritiske punkter å anføre i forhold til palestinerne når det gjelder menneskerettighetsspørsmål – ikke minst forholdene i palestinske fengsler.