Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Karita Bekkemellem Orheim til helseministeren, vil bli tatt opp av representanten Asmund Kristoffersen.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg vil på det grunnlag som presidenten refererte til, stille følgende spørsmål til helseminister Dagfinn Høybråten:

«I Dagbladet 24. januar 1999 tar norske leger til orde for å gi den såkalte lykkepillen til barn/unge.

Mener statsråden at slik medisinering av mindreårige er forsvarlig, mener han det er en fallitterklæring at mindreårige blir satt på kjemisk fremstilte antidepressiver over kortere eller lengre tid, og hva vil statsråden gjøre for at disse barna/ungdommene får forsvarlig psykologisk behandling?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: 15-20 pst. av alle barn har i løpet av oppveksten lettere eller tyngre psykiske lidelser. Cirka 5 pst. har alvorlige lidelser i form av psykoser, alvorlige depresjoner og tvangslidelser, og trenger hjelp fra 2.-linjetjenesten.

For barn og unge med depressive symptomer er det viktig at det blir foretatt utredning og blir stilt diagnose som grunnlag for god behandling og oppfølging, både overfor barnet og for familien. Viktige tiltak kan settes inn i nærmiljøet, i regi av skole og PP-tjeneste, oppfølging fra helsestasjon, psykolog og lege, mv. Depressive tilstander hos barn og unge er imidlertid meget alvorlig, og behandling med legemidler kan være en nødvendig del av det helsetilbudet som gis, bl.a. for å forhindre utvikling av selvmordstanker og spiseforstyrrelser.

Statens legemiddelkontroll foretok høsten 1997 en særlig vurdering av medikamentell behandling av barnepsykiatriske tilstander. Rapporten fastslår at det for alvorlig syke barn og unge er forsvarlig å bruke antidepressive legemidler dersom tilstrekkelig utredning er gjort og diagnose stilt. Det understrekes at når medikamentell behandling velges, skal dette alltid gis sammen med annen behandling. Dette materialet er sendt ut som veiledning til alle leger og alle apotek. Ved behandling av depresjon hos barn og unge anbefales som førstevalg et legemiddel som meget uheldig ofte omtales som «lykkepillen». Dette medikamentet synes å ha minimale bivirkninger, men det må understrekes at dokumentasjonen av sikkerhet og effektivitet for legemidler hos barn og unge er mangelfull. Det finnes svært få medikamenter som er vurdert i Norge til bruk for barn og unge.

Vi har i dag ikke mulighet til å si noe om hvordan dette eller andre legemidler faktisk brukes i befolkningen. Dette er ikke tilfredsstillende. I St.prp. nr. 1 for i år har Regjeringen omtalt dette og varslet at det vil bli iverksatt et arbeid for gradvis å bygge opp et informasjonssystem for dette formål.

Når representanten spør om hva statsråden vil gjøre for at disse barna og ungdommene skal få forsvarlig psykologisk behandling, viser jeg til opptrappingsplanen for psykisk helse, som Stortinget har sluttet seg til. Denne omfatter forsterket satsing på tiltak både i 1. og 2. linjetjenesten. Det er en forutsetning for de øremerkede tilskuddene til kommunene at det foretas en helhetlig planlegging som også omfatter tiltak overfor barn og ungdom, herunder styrking av helsestasjoner, skolehelsetjeneste, støttekontakttilbud og kultur- og fritidstilbud – for å nevne noe. 2. linjetjenesten skal styrkes gjennom utbygging av klinikkplasser og poliklinikker.

La meg til slutt understreke at det etter min vurdering går et klart skille mellom det å bruke antidepressiva overfor barn og unge med alvorlige depresjoner og det å bruke piller for å løse det jeg vil kalle «dagliglivets problemer». I den ene situasjonen dreier det seg om nødvendig behandling, og i den andre kan det dreie seg om glidende overganger til misbruk. Forbruket av medikamenter i Norge er høyt. Jeg tar avstand fra enhver generell oppfordring om økt bruk av lykkepiller og tilsvarende medikamenter. Min holdning er at det viktigste redskapet i kampen mot ukritisk bruk eller misbruk er arbeidet for å styrke lokale miljøer, familie, skole og fritidstiltak.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg takker for svaret. Jeg må likevel, utover det som helseministeren var inne på, stille meg spørsmålet om leger for lett satser på medikamentell behandling, kanskje i mangel av tilstrekkelig faglig innsikt. Jeg tror at det ligger muligheter i et bedre samarbeid enn det vi har i dag, mellom lege og PP-tjeneste, som ofte besitter ganske høy kompetanse på dette området.

Jeg vil spørre helseministeren i lys av det som var referert i Dagbladet den 24. januar, om vi i Norge har et regelverk som hindrer de tilstander som var beskrevet fra USA, der legene fritt kunne forskrive disse medikamentene til barn.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er vanskelig å benekte at leger i enkelte tilfeller for lett kan gripe til medikamentell behandling generelt. Det er også ofte en forventning fra pasientens side om at så skal skje.

Det representanten Kristoffersen peker på, et bedre samarbeid mellom legen og PP-tjenesten, anser jeg for å være et viktig oppfølgingspunkt i forhold til psykiatrisatsingen når det gjelder barn og unge spesielt.

På spørsmålet om vi har et regelverk som hindrer amerikanske tilstander, vil jeg si at vi iallfall har en høy grad av faglig bevissthet rundt disse spørsmålene i fagmiljøene, som vises bl.a. ved den gjennomgang som er foretatt av Statens legemiddelkontroll. Jeg synes det er viktig å holde et høyt bevissthetsnivå her og også å vurdere tiltak hvis vi får dokumentert en uheldig utvikling.