Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til fiskeriministeren:

«Den siste tiden har det pågått en prosess med sammenslåing og oppkjøp av fiskeforedlingsbedrifter med trålkvoterettigheter og eierskap i båter med konvensjonelle fiskerettigheter – dette for å få kontroll med fiskeressursene ut fra kortsiktig profittmotiv. Særlig kan Lofoten- og Vesterålenregionen stå i fare for å miste råstoff som er livsnerven i lokalsamfunnet, og lokalt eierskap svekkes ved uthuling av lovverket.

Hvilke tiltak mener statsråden kan egne seg for å motvirke denne utviklingen?»

Statsråd Peter Angelsen: La meg innledningsvis si at det er min erfaring at når fiskeforedlingsbedrifter søker å knytte fartøy med kvoterettigheter til seg, er det først og fremst for å sikre bedriftene kontinuerlig tilgang på råstoff sett i et langsiktig perspektiv.

Dernest vil jeg tilføye at eierskifte som følge av salg eller sammenslåing av fiskeforedlingsbedrifter ikke krever tillatelse fra Fiskeridepartementet.

Fiskeridepartementets befatning med slike saker inntrer først når industribedriftene eier fiskefartøyer. Tillatelse til å erverve fiskefartøyer vurderes ut fra gjeldende regelverk og etablert forvaltningspraksis. Eierskap til fiskeflåten reguleres også ut fra det som vil tjene norsk fiskerinæring best. Særlig vekt tillegges distriktspolitiske hensyn, hvor en fordeling av flåten vurderes i forhold til råstoffbehovet for anleggene i land. I denne vurderingen inngår hvilke næringsmessige, samfunnsøkonomiske, distriktsmessige og andre forhold som skal tillegges vekt. Fiskeridepartementets praksis i slike saker er at konsesjoner tildelt fiskeindustribedriftenes fartøyer ikke kan løsrives fra bedriftene.

Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg finner det ikke betryggende, særlig den siste setningen om at trålerne ikke kan løsrives fra bedriftene.

Det er råstoffet det er snakk om, det er rettighetene det er snakk om. For eksempel i Vesterålen er det kun to privateide bedrifter, bedrifter som altså er lokalt eid, og det er J. M. Nilsen på Andenes og Gunnar Klo AS på Myre. Resten er oppkjøpt utenfra, av store konsern, og det er helt klart at det er av profitthensyn. Det er om å gjøre å få fatt i aksjene, og så kan de gjøre med råstoffet akkurat som de selv vil. Jeg tror ikke Fiskeridepartementet, med den politikken som føres i dag, kan forhindre det, og jeg må da stille spørsmålet: Er det god Senterparti-politikk at dette får lov til å skje?

Statsråd Peter Angelsen: Jeg vet ikke om jeg helt skjønner spørsmålet til representanten Bastesen. Det som er praksis i dag, er at når fartøy som er eid av industribedrifter, er til salgs, vil selvfølgelig de vurderingene som jeg nevnte i mitt svar, bli lagt inn, og det vil bli stilt krav til at råstoffet skal være forbeholdt den bedriften som opprinnelig var tildelt konsesjonen. Men pr. i dag har jeg ikke hatt noen saker hvor industribedrifter har forsøkt å selge en tråler, for hensikten med å eie trålere, er jo å ha tilgang til det råstoffet bedriften trenger. Det er vel heller saker hvor fiskeindustribedrifter ønsker å kjøpe opp fartøy som er eid av fiskere i dag, som har kommet på vårt bord. Fiskeridepartementet fulgt den praksis at dersom det er fiskere i regionen som ønsker å kjøpe et fartøy, blir det de som får muligheten til å få konsesjon – hvis det ikke er tilfellet, vil konsesjon bli gitt til regionens fiskeribedrifter for å beholde fartøyene og kvotene i regionen. Det vil bli lagt leveringsbetingelser til slike konsesjoner.