Kenneth Svendsen (Frp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

«I Fauske kommune må en pasient tilbringe resten av sitt liv på en institusjonsplass, som han både etter eget og Fauske kommunes syn ikke har behov for. Pasienten har KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom)/emfysem og pneumoni og er derfor avhengig av oksygentilførsel. Spesialisterklæringen ble nektet gitt med den begrunnelse at pasienten røykte. Pasienten har røykt i 60 år og ønsker ikke å slutte.

Mener statsråden at det er riktig å tvinge en ellers frisk og rask person til å slutte å røyke mot sin vilje?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Den norske helsepolitikk er tuftet på en forutsetning om rettferdig fordeling av og tilgang på helsetjenester.

I dette tilfellet dreier det seg om hvorvidt en spesialisterklæring kan nektes avgitt fordi pasienten røyker. Jeg er ikke kjent med alle forhold vedrørende denne saken, men jeg forstår spørsmålet slik at det dreier seg om legens motvilje mot å tilrå at pasienten får tilgang på en bestemt type medisinsk utstyr.

Uten å gå inn på den konkrete saken vil jeg gi følgende svar: Det følger av legeloven § 30 at en lege plikter å være varsom, nøyaktig og objektiv ved utstedelse av attest og legeerklæring. Bestemmelsen skal sikre at legeerklæringer bygger på grundige undersøkelser og er nøyaktig utformet.

Den enkelte leges faglige skjønn har jeg som helseminister ikke mulighet til å overprøve, men jeg vil presisere at legens vurdering med hensyn til innholdet i legeerklæringen skal foretas på bakgrunn av et forsvarlig medisinsk- faglig skjønn.

Legens vurdering skal videre foretas på bakgrunn av saklige hensyn. I den grad det legges vekt på pasientens livsførsel, må det være fordi dette har betydelig relevans i forhold til behandlingens forsvarlighet og nytteverdi.

Det kan foreligge tilfeller hvor legen finner at pasientens livsførsel gjør at en behandling pasienten ønsker, vil være uforsvarlig. Videre kan det foreligge tilfeller hvor pasientens livsførsel medfører at behandlingen ikke vil kunne gi gode resultater.

Dersom pasientens livsførsel tillegges vekt ut fra andre motiver enn de medisinsk-faglige, f.eks. fordi legen prinsipielt mener at personer som røyker, ikke er berettiget til samme behandlingstilbud som andre, vil det være utenforliggende hensyn i forhold til den beslutning legen skal treffe. Slike hensyn har han ikke anledning til å ta.

Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan uttale meg om forholdene i den konkrete saken det her refereres til, men jeg viser til at Fylkeslegen i Nordland har saken til en konkret vurdering.

Kenneth Svendsen (Frp): Jeg takker for svaret.

Det er etter mitt syn betenkelig at en enkeltperson må tilbringe jula på en institusjon på grunn av prinsipprytteri fra det offentlige. I avslaget er det gitt følgende begrunnelse for at pasienten ikke kan bruke oksygen i eget hjem: Det er medisinsk-faglig konsensus om dette, med bakgrunn i at røykerne ikke får full utnyttelse av opptak av O2. Videre er det nevnt brannvernshensyn, som ikke er begrunnet.

Når det gjelder det medisinsk-faglige, må vel helseministeren være enig i at opptaket av oksygen vil være det samme enten han får det hjemme eller på en institusjon. Han røyker begge steder, og opptaket av oksygen er vel ikke avhengig av hvor han får det. Når det gjelder brannfaren, brenner som kjent ikke oksygen. I tillegg skriver pleie- og omsorgssjefen i Fauske kommune:

«Pasienten er klar og orientert. Han har som tidligere sveiser god kunnskap om gass- og brannfare.»

Selv om det er medisinsk konsensus om noe, har ikke pasienten krav på at det skal gjøres en individuell vurdering? Hvis så er tilfellet, vil helseministeren sørge for at denne pasienten får en slik vurdering, basert på denne pasientens situasjon?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil fastholde at Stortingets talerstol ikke er stedet for å vurdere en konkret diagnose eller anvist behandling for en enkelt pasient. Like fullt mener jeg det er berettiget at fylkeslegen nå har gått inn i saken og vil gjøre en konkret vurdering av den i forhold til de prinsipper som jeg redegjorde for i mitt første svar. Det anser jeg for å være en betryggende håndtering av saken slik den står.