Jan Johnsen (H): Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

«Vi kan ukentlig lese i dagspressen om at flyktninger/innvandrere som har en dokumenterbar utdannelse fra sitt hjemland, har problemer med å få denne godkjent i Norge.

Vil statsråden ta et initiativ til at flyktninger/innvandrere som har en slik bakgrunn, kan få gjennomgå faglige tester og prøver for å få den godkjenning som er nødvendig for å arbeide innenfor sitt fagfelt i Norge?»

Statsråd Jon Lilletun: Sidan eg for kort tid sidan fekk honnør for å gje eit kort og konsist svar, burde eg kanskje denne gongen òg ha sagt: Ja, det vil eg. Svaret dekkjer i alle fall denne regjeringa sin intensjon i høve til det å få flyktningar/innvandrarar raskt i arbeid. Når eg må bruke nokre fleire ord enn ynskjeleg, er det fordi svaret treng ei presisering. Det er viktig å streke under at det her går eit viktig skilje mellom fagutdanning og vidaregåande opplæring sitt nivå, dvs. fag- og sveineprøver og utdanning i fag som høyrer inn under universitets- og høgskulestrukturen.

På den eine sida må fagpersonell som skal utføre arbeid i Noreg, ha den naudsynte utdanninga og autorisasjonen i høve til norske standardar i faget.

På den andre sida har denne regjeringa sagt at flyktningar/innvandrarar med utanlandsk utdanning må sikrast ei rask vurdering av sin kompetanse med sikte på:

• å få godkjenning med tanke på arbeid

• å få slått fast kva som manglar i høve til norsk standard i faget, og verte rettleidde inn mot den delen av opplæringssystemet som kan supplere den manglande kompetansen

I høgare utdanning er det den einskilde institusjonen som er godkjenningsinstans for utanlandsk utdanning. Søknaden om å få godkjent slik utdanning vert send Informasjonssenter for internasjonal utdanning. Dersom praktisering av yrket krev ein eigen autorisasjon, må ein søkje den aktuelle autorisasjonsinstansen for faget om slik autorisasjon. Denne godkjenningsordninga fungerer godt, sjølv om vi veit at det i enkelte høve tar noko lengre tid enn ynskjeleg å få vurdert kompetansen. Eg vil gjere mitt til at ordninga skal fungere så raskt og effektive som mogleg.

Når det gjeld vidaregåande opplæring, kan full fagutdanning frå utlandet godkjennast som jamstilt med norsk utdanning i faget. Yrkesopplæringsnemnda gjer ei fagleg vurdering av utdanninga, mens Statens utdanningskontor gjer endeleg vedtak om godkjenning.

Departementet arbeider no med retningsliner for yrkesprøving av innvandrarar som ikkje kan dokumentere dette ved eksamenspapir eller anna form for kompetansebevis. Yrkesprøvinga vil gje høve til å få dokumentert teoretisk og praktisk dugleik, samtidig som ein får vite kva som manglar for å kunne melde seg til fag- eller sveineprøve. Råd om eventuell tilleggsopplæring vil bli gjeve som ein del av ordninga. Departementet er i sluttfasen med utarbeiding av slike retningsliner for yrkesprøving.

Faglege testar og prøver som representanten Johnsen spør etter, vil òg kunne vere ein viktig del av kompetansereforma, der vurdering og godkjenning av den einskilde sin realkompetanse skal vere ein naturleg del av opplæringsløpet.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Johnsen (H): Jeg takker for svaret. Jeg syns det var et positivt svar. Jeg går ut fra at ministeren er enig med meg i at vi er inne på et felt her som er uhyre viktig for dem som kommer hit til landet, og ikke minst er det viktig sett på bakgrunn av de utgiftene som landet har ved å vente på at folk blir produktive.

Jeg kunne ønsket at vi var litt mer offensive. Jeg sitter selv i et opplæringsråd som får slike søknader til vurdering, og jeg syns vi har for dårlige muligheter til å vurdere dette feltet. Jeg kunne ønsket at det ble en slags prøveordning, spesielt når det gjelder yrkesfag, hvor dette ikke skulle være noe problem å få til. Jeg ser heller ikke problemer med å få dette til eksempelvis når det gjelder teoretiske fag. Jeg vil derfor utfordre ministeren til å se på dette og be ham om å gjøre noe med det. Jeg håper at ministeren iallfall kan være litt enig med meg i at vi bør prøve å gjøre en jobb her, slik at vi får en smidigere gang og får folk raskere i arbeid.

Statsråd Jon Lilletun: Det er heilt rett som representanten Johnsen seier, at det er viktig, og det er – det skal vi erkjenne – vanskeleg.

For det fyrste er vi generelt ofte for konservative når det gjeld å tru at utdanninger utanfrå er gode nok. Det er i seg sjølv ei viss psykologisk hindring.

Det andre er sjølvsagt at vi òg må kvalitetssikre. Vi har i det siste sett nokre eksempel på at vi har godkjent legar som ikkje skulle ha vore godkjende. Men det er forskjell på yrkesutdanningar, som representanten Johnsen no tek opp, og f.eks. ei medisinutdanning. Derfor har vi vorte betre, men vi kan framleis verte endå betre.

Vi held altså på med å lage ferdig ein del prøver. Om dei òg kan brukast i dei tilfella som Johnsen no tek opp, skal eg vurdere. Kan det verte ei betre ordning, så skal vi sjå på det.

Jan Johnsen (H): Jeg takker igjen for svaret. Jeg synes det var positivt det siste ministeren sa. Jeg har lært ham å kjenne som en praktisk mann på dette feltet, og at han ønsker å finne løsninger dersom det er mulig. Ut fra det svaret som ministeren gav, er jeg sikker på at han vil forsøke å få til en smidig løsning, slik at dette kan gå så greit som mulig for dem dette gjelder. Så takk for svaret.