Presidenten: Dette spørsmålet, frå Bendiks H. Arnesen til justisministeren, vil bli svara på av kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren på vegner av justisministeren.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg har tillatt meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«Gjennom media kommer det en del opplysninger om at tilskadekomne personer har store problemer med å få sine rettmessige oppgjør fra forsikringsselskapene innafor en akseptabel tidsramme. Selv om foreldelsesfristen er endret, så skaper den lange behandlingstiden store problemer for de berørte og kommer i tillegg til belastningen med selve skaden.

Hva vil statsråden gjøre for å få rettet på dette?»

Statsråd Jon Lilletun: Innledningsvis vil jeg holde fram at norsk rett bygger på et tosporet system for økonomiske ytelser til tilskadekomne. Dels kan en skade føre til ytelser fra det offentlige trygde- og sosialsystem, dels suppleres dette systemet av erstatnings- og forsikringsordninger. Når man ha valgt å ha et system med private forsikringsordninger for bl.a. personskader, oppstår grunnleggende og mer vidtrekkende spørsmål hvis det offentlige skal gripe direkte inn i den konkrete saksbehandlingen på annet vis enn gjennom domstolenes tvistebehandling.

Likevel følger departementet naturligvis utviklingen, og vil til enhver tid være oppmerksom på om hensiktsmessige tiltak og utbedringer av regelverket kan være aktuelt i forhold til en problemstilling som dette. I den forbindelse nevner jeg at helseministeren har opprettet et utvalg som bl.a. har som mandat å vurdere samarbeidet mellom forsikringsselskap og sakkyndige lege i skadeserstatningssaker. Mandatet åpner for at utvalget også kan ta opp tilknyttede problemstillinger. Utredningen skal avgis høsten 1999.

Saksbehandlingstiden for personskadesaker har bl.a. sammenheng med at det er mange skjønnstema som ligger innebygd i avgjørelsesprosessen. Sakene dreier seg ofte om å komme fram til hva som vil være full erstatning for den skadelidtes økonomiske tap.

Medisinske vansker som fører til motstridende legevurderinger, er et forhold som forårsaker lang saksbehandlingstid. I Justisdepartementet arbeides det med sikte på å legge til rette for å få opprettet et nytt rådgivende organ for medisinske spørsmål. Formålet med dette er bl.a. å bidra til en forkortelse av tiden som går fra skaden til endelig forsikringsutbetaling. Arbeidet er komplisert bl.a. fordi de berørte grupperepresentanter dels har motstridende oppfatninger om hvordan et slikt organ bør fungere, og en velfungerende ordning må ha tilstrekkelig tillit i alle leirer. Personskadeerstningsutvalget gav uttrykk for at andre mulige tiltak som gjelder erstatningsutmålingen, vil være til liten nytte dersom ikke problemet med motstridende legevurderinger blir løst.

Personskadeerstatningsutvalget har ellers særlig tatt opp spørsmålet om å redusere de skjønnsmessige elementene ved erstatningsutmålingen. Om dette kan ha positiv betydning for saksbehandlingstiden, vil regler av denne type likevel kunne virke som et tveegget sverd: Ved standardisering beveger man seg bort fra gjeldende retts utgangspunkt om at det er det fulle økonomiske tap individuelt vurdert, som skal erstattes. Derfor er også tankene om standardisering under høringen møtt med skepsis fra instanser som kan sies å representere skadelidtsiden. Under høringen er det også gitt uttrykk for tvil om betydningen dette kan ha for hvor raskt skadeoppgjørene kan skje.

Som det framgår, er arbeidet rundt spørsmålsstillerens anliggende i gang, og målet må være at skadeoppgjør ferdigbehandles innenfor en akseptabel tidsramme. Jeg legger til grunn at også forsikringsselskapene har en slik målsetting.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg takker for svaret.

En rekke avisoppslag forteller om skader med tragisk utfall, hvor den skadelidtes situasjon forverres som følge av treg saksgang i forsikringsselskapene. Jeg har selv snakket med folk som har ventet i årevis på sitt rettmessige oppgjør.

Disse kan berette om konsekvenser av sin skade, som bortfall av inntekt, tap av hus og heim med påfølgende familieproblemer, psykiske problemer og andre sykdommer grunnet de økonomiske problemene. Ofte er det oppslag i pressen som setter fortgang i selskapene, og som resulterer i utbetaling. Slik skal det jo ikke være.

Jeg spør da: Er det mulig å innføre et system der den skadelidte får en delutbetaling omgående etter at skaden har funnet sted? Etter det jeg forstår, er det slike ordninger i noen av våre naboland.

Statsråd Jon Lilletun: Eg er heilt einig i den problemstillinga representanten Arnesen tek opp i forhold til kva enkeltmenneske og enkeltfamiliar må li når det gjeld venting på oppgjer. Det er heilt klart uverdig og bør ikkje skje. Det er òg bakgrunnen for at departementet no har prioritert høgst det medisinsk rådgjevande organet, fordi konflikten, veldig ofte mellom to legar, verkar sterkt forseinkande. Det med standardisering er som sagt enkelte av dei skadelidne urolege for. Det har vi ikkje teke stilling til. Det framlegget som representanten Arnesen har med utgangspunkt i ordningar i våre naboland, verkar interessant. Eg ser ikkje at det ikkje skulle vere mogleg å gjennomføre, men det må sjølvsagt undersøkjast nærmare, og det må vurderast. Eg tek det med tilbake, og lover at det skal verte vurdert i Justisdepartementet.