Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til justisministeren.

«3 personer som har innrømmet grov vold mot en familie i Skjeberg, slapp varetektsfengsling fordi man mente det ikke var fare for gjentakelse. En slik avgjørelse strider sannsynligvis mot vanlige folks rettsoppfatning, er egnet til å skape frykt i nærmiljøet og er en ekstra psykisk belastning for ofrene.

Hva vil statsråden gjøre for å få endret rettspraksis, slik at voldsmenn i langt større grad enn i dag blir varetektsfengslet?»

Statsråd Aud-Inger Aure: Den stygge voldssaken i Skjeberg i nyttårshelgen skaper sterke reaksjoner. Blind vold kan ikke aksepteres.

Som justisminister kan jeg ikke instruere domstolene i deres dømmende virksomhet. Jeg kan heller ikke kommentere det konkrete spørsmålet om varetektsfengsling, men jeg vil si noe generelt om lovverket:

Minstevilkåret for varetektsfengsling er at det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn seks måneders fengsel. I tillegg kreves det normalt at det foreligger en særlig fengslingsgrunn, som f.eks. unndragelsesfare, bevisforspillelsesfare eller gjentakelsesfare.

I de klare og aller groveste sakene kan varetektsfengsling skje selv om det ikke foreligger en særlig fengslingsgrunn. Kravet til mistanken er da betydelig skjerpet. Det må foreligge tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken. Det må videre dreie seg om en forbrytelse som kan medføre fengselsstraff i ti år eller mer – typisk drap, voldtekt eller grovt ran.

Varetektsfengsling etter unntaksregelen i straffeprosessloven § 172 betegnes gjerne som rettshåndhevelsesarrest. Rettshåndhevelsesarrest har til formål å motvirke at folks rettsfølelse støtes, og at borgerne mister tilliten til samfunnets rettshåndhevelse ved at gjerningspersonen bak grove forbrytelser går fri fram til domfellelse.

At det likevel i utgangspunktet kreves en særlig fengslingsgrunn, har sammenheng med det grunnleggende prinsipp at en person skal anses uskyldig og ikke straffes inntil retten har undergitt saken en betryggende behandling og avsagt fellende dom. Straff skal normalt ikke forskutteres i form av varetektsfengsling.

Sammenlignet med andre europeiske land brukes varetektsinstituttet hos oss ofte og over lange tidsperioder.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon oppstiller vilkår for varetektsfengsling og går ved motstrid foran norske regler om dette. Gjeldende norske regler om varetekt antas å være i samsvar med konvensjonens krav. Europarådets ministerkomite har også vedtatt flere resolusjoner om varetekt. I ministerkomiteens resolusjon av 1980 punkt 4 heter det at varetekt unntaksvis også kan anvendes når de alminnelige fengslingsvilkår ikke er oppfylt i visse saker av særlig alvorlig karakter. Høyesterett har lagt til grunn at våre regler i sin nåværende utforming ikke strider mot resolusjonen. Men det er usikkert hvor stort rom det er for utvidelse her.

Justisdepartementet foretar for tiden en gjennomgang av visse sider av varetektsinstituttet, herunder spørsmålet om å senke kravet til strafferammen ved rettshåndhevelsesarrest.

Uavhengig av hva utfallet av Justisdepartementets behandling blir, understreker jeg at det viktigste er å sikre tilstrekkelig tempo i straffesaksbehandlingen. Det må ikke gå for lang tid mellom forbrytelse og endelig dom. Dette innebærer at etterforskningen må gjøres ferdig innen rimelig tid. God flyt i arbeidet ved domstolene og i fengselsvesenet er også viktig her.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, som var altfor passivt.

Statsråden beskriver situasjonen slik at det norske samfunnet ikke kan akseptere blind vold. Men da burde den logiske konklusjonen være at Regjeringen må foreta seg noe! Min kollega Jan Simonsen og andre har vært inne på det tidligere i spørretimen i dag.

Dette er et ansvarsfraskrivelsesspill. Statsråden skyver ansvaret over på domstolene og beskriver også situasjonen slik at det er altfor lenge før sakene kommer opp til doms. Men hvem er det som har det overordnede ansvaret for å fremme forslag om nye lover i Norge når noe ikke fungerer? Ute i det norske samfunn blir stadig flere mer og mer engstelige, mange eldre i de større byene tør ikke å vise seg ute etter mørkets frembrudd. Så jeg må si at jeg er meget skuffet.

Nå er det i gang et arbeid i departementet – men jeg håper at statsråd Aure tar signalene fra det norske folk: Vil man vurdere økt bruk av varetekt når man har kjent gjerningsmann og det dreier seg om grov vold? Nå vil jeg gjerne ha et konkret svar på det spørsmålet fra statsråden.

Statsråd Aud-Inger Aure: Det er ingen tvil om at den type voldsutøvelse som er utgangspunktet for dette spørsmålet, har skapt meget sterke reaksjoner både hos meg og veldig mange andre.

Når jeg sier at Justisdepartementet er i gang med en vurdering av hva vi bør gjøre, og samtidig henviser til påtalemyndighetens og domstolenes ansvar i disse sakene, er det ingen ansvarsfraskrivelse, men rett og slett en påpeking av en maktfordeling vi har her i dette landet, som sikrer rettssikkerheten også for dem som kommer ut for slike hendelser. Og vi skal sørge for at overgripere blir dømt. Men at vi er nødt til å forholde oss til vanlige saksprosedyrer og gjøre det som er nødvendig både i forhold til lovendringsvirksomhet og andre ting som rettssikkerheten er veldig avhengig av i dette landet, det krever jeg respekt for, og jeg kan ikke gå med på kjappe løsninger uten at vi har fått utredet konsekvenser og andre alternativer.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for tilleggssvaret.

Familien Eriksen, som ble utsatt for grov vold natten til 1. januar i år, sitter her oppe på galleriet. Og de kommer hit, fru statsråd, for å høre hva Regjeringen kan bidra med i kampen mot voldskriminaliteten. De kommer ikke hit for å høre en masse floskler og fine formuleringer.

Store deler av det norske folk forventer at Regjeringen foretar seg noe på dette området, og jeg skal komme med et nytt, konkret spørsmål: Vil Regjeringen sette inn økte ressurser til politi og rettsapparat og domstoler for at vi skal kunne fjerne flaskehalsene i rettssystemet, og at politiet kan få økt sin etterforskningskapasitet? Hvis jeg ikke får et klart svar, er jeg enig i Simonsens konklusjon, at da bør statsråden vurdere sin stilling.

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg konstaterer med en viss beklagelse at det å heve stemmen og forlate ethvert normalt saklighetsnivå er blitt et element i kriminalpolitisk virksomhet. Det kan ikke jeg gjøre noe med, hvis folk her ønsker å ha den type ting. Men jeg vil gjerne vise til mitt svar, der jeg sier at Justisdepartementet for tiden foretar en gjennomgang for å se på disse forholdene. Og den type øyeblikksreaksjoner som det her bes om, er helt i strid med det norske rettssystemet. Vi skal ha en vurdering av sakene, vi skal ha høringer, vi skal ha forslag – vi skal ha en demokratisk gjennomgang. Hvis man finner at det her er en svakhet i lovverket, skal jeg med den største glede legge fram forslag om forbedringer. Men jeg må be om respekt både for vanlige saksbehandlingsregler i et parlamentarisk system og maktfordelingsprinsippet, som er en del av det norske rettsvesenet. Vi ønsker selvfølgelig ikke i denne sal å gå inn på et opplegg hvor det blir spørsmål om å behandle enkeltsaker i plenum i Stortinget.