Jan Johnsen (H): Jeg har følgende spørsmål til miljøvernministeren:

«I Time kommune har fornminnemyndighetene krevd 15 mill. kroner av utbygger for å frigi et for lengst ferdigregulert boligområde. Området vil etter dette være vanskelig å få utbygd, grunnet høye tomtekostnader. Dagens praksis for slike inngrep bidrar generelt til å svekke rettsbevisstheten på dette viktige verneområdet.

Vil statsråden sørge for at det etableres saksbehandlingsprosedyrer som kan forebygge private- og samfunnsøkonomiske tap som følge av at fornminneinngrep skjer «vilkårlig»?»

Statsråd Guro Fjellanger: Den saken som representanten Johnsen refererer til, er i disse dager til sluttbehandling som klagesak hos Riksantikvaren. Jeg finner det derfor ikke riktig å kommentere de konkrete problemstillinger som er knyttet til denne spesielle saken.

Departementet mottar en del henvendelser om forholdet mellom plan- og bygningslovens planbestemmelser og kulturminnelovens bestemmelser om arkeologiske utgravinger.

Etter mitt syn gir det et galt bilde av situasjonen å hevde at oppfyllelse av kulturminnelovens krav i dag skjer vilkårlig, og at dette generelt bidrar til å svekke rettsbevisstheten på dette feltet. Min erfaring er at spørsmål om frigiving av automatisk fredete kulturminner, vilkår om arkeologiske utgravinger og tiltakshavers dekningsplikt gjennomføres i samsvar med saksbehandlingsreglene i kulturminneloven og forvaltningsloven. Jeg kan forstå at kulturminnelovens krav om utgravinger kan oppleves som konfliktfylt i forhold til ønsket om en smidig og kostnadseffektiv gjennomføring av tiltak.

Gjennomføring av utbyggingstiltak krever som regel koordinering med og tillatelser etter ulike lovverk. For tiltakshaver vil det ofte påløpe kostnader knyttet til behandling av søknader og vilkår knyttet til eventuelle tillatelser, herunder også etter kulturminneloven. Utgifter knyttet til oppfyllelse av kulturminnelovens krav, er derfor i utgangspunktet utgifter på lik linje med andre utgifter som påløper utbyggingsprosjekter, og som man må innkalkulere i de totale prosjektkostnadene. Praksis viser at kostnader knyttet til arkeologiske utgravinger sjelden utgjør en vesentlig del av prosjektets totalkostnader. I de tilfeller det er mange automatisk fredete kulturminner i byggegrunnen, kan kostnadene bli av en slik størrelsesorden at det kan være aktuelt å gi statlige bidrag.

På denne bakgrunn mener jeg det ikke er grunnlag for å endre hovedprinsippene i dagens regelverk.

Jan Johnsen (H): Jeg bad ikke om at denne saken skulle ligge til grunn for svaret – jeg bare refererte til slik tilstanden er. Men det sier seg selv at en arealdisponering etter en stadfestet kommuneplan blir illusorisk dersom en fagmyndighet gis muligheter til etter eget skjønn å endre arealutnyttelsen i sluttfasen av prosessen.

Det er også en stor svakhet når det er slik at det er den samme instans som bestemmer hva som skal gjøres. Eksempelvis er det de samme mennesker som bestemmer hva som skal undersøkes, og hvor mye dette skal koste. De står selv som utførende for utgravingene, og bestemmer selv når disse skal utføres. I realiteten snakker vi her om at dette er en beskatningsrett som er gitt til de arkeologiske institusjonene. Synes ministeren at dette er en tilfredsstillende ordning i dagens samfunn?

Statsråd Guro Fjellanger: Som jeg sa i mitt forrige svar, mener jeg at kulturminnepolitikken i hovedsak fungerer bra, og ser ingen grunn til å endre hovedlinjene i den politikken vi har i dag.

Når det gjelder den situasjonen at et statlig organ, som f.eks. Riksantikvaren, har mulighet til å gripe inn etter at kommunen har laget en plan, må dette også ses i sammenheng med kommunens plikt til å ta hensyn til nasjonale retningslinjer i kulturminnepolitikken. Da er automatisk vernete kulturminner, og ikke minst arkeologisk interessante funn, viktige å ta vare på, både av hensyn til vår felles kulturarv og til vår felles identitetsfølelse. Jeg tror ikke man skal undervurdere viktigheten av at man også i lokalsamfunnene kan finne tilbake til sine røtter gjennom disse minnene. Samtidig er det selvsagt viktig å ha en smidig og fornuftig håndtering av de sakene som oppstår. Derfor har altså staten mulighet til å gå inn med midler der det er veldig mange automatisk fredete minner i grunnen.

Presidenten: Spørretimen er dermed over.