John I. Alvheim (Frp): Jeg skal få lov til å stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

«Obduksjonsfrekvensen er i dag nede på ca. 10-12 pst. av årlige dødsfall. Statens helsetilsyn anbefaler en obduksjonsrate på 40 pst. av alle dødsfall.

Hva er grunnen til denne utviklingen, og hva vil statsråden gjøre for å øke obduksjonsfrekvensen til et faglig forsvarlig nivå?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Frekvensen av obduksjoner har vært avtagende i Norge i de siste 10-15 år, på lik linje med det man registrerer i andre vestlige land. Dette har flere årsaker:

Obduksjon som en tradisjonell virksomhet innen patologien har kanskje mistet noe oppmerksomhet og status innad i det patologiske miljøet, men også hos legene som rekvirerer tjenester fra patologene. Med nye diagnostiske metoder og nye tekniske muligheter har man fokusert i større grad på å finne diagnoser hos levende pasienter, kanskje på bekostning av det kvalitetsarbeidet som obduksjonene utgjør.

Med moderne undersøkelsesmetodikk og større utredningsaktivitet er det færre dødsfall der helsevesenet ikke antar at dødsårsaken er kjent. Det er også færre som dør en plutselig og uventet død. Disse forhold har gjort etterspørselen etter obduksjoner mindre.

Sykehusene har lagt om sin drift, og det er relativt flere mennesker som dør utenfor sykehus, enten i hjemmet eller i andre institusjoner. Det har vist seg vanskelig å få et nærmere samarbeid mellom patologene og primærhelsetjenesten for å gjøre obduksjoner også hos disse avdøde. Det må innhentes forhåndsgodkjenning fra trygdekontoret for at transport og obduksjon vil bli refundert.

De patologiske avdelinger i sykehusene er på linje med andre sykehusavdelinger avhengig av en stram økonomisk styring og en forventet inntjeningsgrad i sin virksomhet.

Helsetilsynet har tidligere uttrykt bekymring for de følger en lavere obduksjonsvirksomhet kan få både for utdanning, kvalitetsarbeid og sykdomsstatistikk. På bakgrunn av de forhold som er nevnt over, mener Helsetilsynet det nok ikke er realistisk å opprettholde ønsket om at 40 pst. av alle døde skal obduseres, men det bør være et mål å øke aktiviteten betydelig i forhold til dagens nivå. Dette er jeg enig i.

Jeg har tatt initiativ til tiltak for å bedre forholdene:

• I forslaget til ny lov om spesialisthelsetjeneste er det lagt vekt på sykehusenes ansvar for så vel pasientbehandling som undervisning og forskning. Obduksjoner kan ses på som et viktig verktøy i denne sammenheng. I forslaget til endring av regionsykehustilskuddet er det sterkere føringer med hensyn til synliggjøring av hvorledes sykehusene bruker tilskuddet både i forbindelse med direkte pasientbehandling, spesielle regionsykehusfunksjoner, undervisning og forskning.

• Det kan også være aktuelt å se på rekvireringsrutiner og refusjon i forbindelse med obduksjon ved dødsfall både i og utenfor sykehus.

• Departementet har bedt Statens helsetilsyn om en redegjørelse om hvilke utfordringer patologifaget står overfor, hvordan oppgavene bør ivaretas og hvordan ressursene bør prioriteres. Denne utredning vil foreligge i løpet av vinteren.

• Det vil også være naturlig at Helsetilsynet og fylkeslegene har oppmerksomheten rettet mot hvorledes sykehusene benytter obduksjoner og formidling av erfaringer fra disse i sitt arbeid med internkontroll og kvalitetssikring.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret, som jeg oppfattet som positivt og forståelsesfullt i forhold til det problemet som her diskuteres.

For egen del tror jeg det er mangel på ressurser i de patologiske avdelingene som er hovedgrunnen til denne nedgangen i obduksjonsraten. En tilstrekkelig høy obduksjonsrate er en meget viktig kvalitetssikring for fremtidig diagnostisering og behandling.

Slik Norges patologforening ser det, er det særdeles viktig at en opprettholder en høy nok obduksjonsrate ved våre universitetssykehus, dette av hensyn til undervisning og forskning. Og mitt oppfølgingsspørsmål er: Kan helseministeren tenke seg å pålegge våre universitetssykehus en minimumsrate når det gjelder obduksjoner, og er han villig til å foreslå en øremerket, nødvendig bevilgning til dette?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Alvheim i at obduksjonsraten er et uttrykk for i hvilken grad dette viktige kvalitetssikringsarbeidet blir ivaretatt i våre sykehus. Jeg er også enig med patologforeningen i at hensynet til undervisning og forskning ved regionsykehusene tilsier at en har en tilstrekkelig høy obduksjonsrate.

Hva som er et realistisk mål i forhold til dagens nivå, vil jeg ikke ha noen skråsikker oppfatning om her og nå, men jeg vil i dialog med Helsetilsynet og på basis av den redegjørelsen vi har bedt om når det gjelder utfordringene for patologifaget, vurdere de spørsmål som representanten Alvheim reiser, spesielt spørsmålet om en skal stille krav om en minimumsrate, eller om en skal sette et mer eksplisitt mål.

Når det gjelder graden av øremerking, mener jeg at det vi nå gjør med regionsykehustilskuddet, i stor grad følger opp den intensjonen som representanten Alvheim er ute etter.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker igjen for svaret, som fortsatt er svært positivt og forståelsesfullt for selve saken.

Når det gjelder de spesielle tilskuddene til regionsykehusene som vi har i dag, kan selvfølgelig de brukes hvis de er store nok. Og hvis man får et pålegg, som jeg antydet, er jo det en vei å gå.

En annen vei å gå kunne være at når departementet nå skal godkjenne de regionale helseplaner, kunne man fra departementets side påse at obduksjonstjenesten ble faglig forsvarlig ivaretatt i disse planene, og hvis så ikke var tilfellet, kunne man i forbindelse med godkjennelsen pålegge regionene å sørge for en obduksjonsrate på minimum 20 pst., som vel er den raten som man i øyeblikket har i Sverige.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi er nå inne i en prosess hvor vi trekker opp retningslinjer for den regionale helseplanleggingen. En av de hovedproblemstillinger vi står overfor, er hvor detaljerte krav staten skal stille til innhold og utforming av disse planene, og i den forbindelse vil det være naturlig å vurdere det spørsmålet som representanten Alvheim reiste til slutt. Jeg vil si at i utgangspunktet kan denne problemstillingen synes å ligge på et lavere detaljeringsnivå enn det de regionale helseplaner bør befatte seg med, men spørsmålet vil bli tatt med i arbeidet videre.