Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne få lov til å stille statsministeren følgende spørsmål:

«I St.meld. nr. 11 (1998-99) begrunner Regjeringen sitt nei til samarbeid med Sverige om skytefelt med beredskapshensyn og sikkerhetspolitiske vurderinger og «finner det ikke forsvarlig» å gjøre Det norske forsvar avhengig av fremmed lands territorium. I Nordisk Råd 11. november 1998 sier statsråd Queseth Haarstad at «det måtte vel gå an for disse to landene, selv om vi har forskjellig tilknytning til NATO, å bruke felles øvingsfelt».

Er det forsvarsministeren – eller kommunal- og regionalministeren som står for Regjeringens syn?»

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Forsvarets arbeid med å utrede et større skyte- og øvingsfelt for avdelingene i Østlandsregionen er ingen ny sak. Allerede i mars 1994 ble det utredningsprogram som plan- og bygningsloven foreskriver, fastlagt. Dette omfattet ikke utredning av felt i utlandet, da Forsvaret ikke anså dette som noen aktuell løsning. Mens utredningsarbeidet pågikk, kom imidlertid spørsmålet om bruk av det svenske forsvars artilleriskytefelt – lvdalen skjutfält i Dalarne – opp i den offentlige debatt. Forsvarets syn på en slik løsning ble referert for Stortinget i forbindelse med representanten Hernæs" spørsmål i spørretimen 6. mars 1996. Daværende forsvarsminister, statsråd Jørgen Kosmo, fremholdt da at selv om lvdalen-feltet i utgangspunktet fremstod som mer enn stort nok, var man i tvil om feltets kapasitet til å ivareta både det svenske og norske behov innen samme tidsramme, siden de to lands forsvar har utviklet omtrent samme mønster for avvikling av større øvelser. Det ble også presisert at det norske forsvar måtte ha egen kapasitet til utdanning og trening av eget personell.

Representanten Hernæs tok så på ny opp spørsmålet om norske myndigheter ville henvende seg til Sverige om felles bruk av lvdalen skytefelt i spørretimen 21. mai 1997. Statsråd Kosmo viste da til en interpellasjon i den svenske riksdagen 22. april 1997, hvor forsvarsminister Bjørn von Sydow hadde uttalt at det var en prinsipiell svensk holdning at utenlandske tropper ikke tillates på svensk territorium. En rekke forhold når det gjaldt miljø og utslippskonsesjoner stod også åpne, slik at saken på ingen måte var avklart fra svensk side. I sitt svar refererte også statsråd Kosmo til at de lange transportavstander medførte betydelige ekstra transportomkostninger og et uakseptabelt tap av øvingstid.

Selv om Forsvarets bruk av lvdalen ikke var en del av de konsekvensutredninger som ble gjennomført, er det i St. meld. nr. 11 for 1998-99, Regionalt skyte- og øvingsfelt for Forsvarets avdelinger på Østlandet – Regionfelt Østlandet, redegjort for de vurderinger som ligger til grunn for at Forsvaret ikke anser bruk av lvdalen som en hensiktsmessig løsning. Jeg er også kjent med at statsråd Fjærvoll i forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen hadde kontakt med sin svenske kollega, og etter å ha drøftet saken, var disse to fagministre enige om at et samarbeid om bruk av lvdalen ikke var tjenlig for noen av partene.

Hele Regjeringen står bak stortingsmeldingens formulering om at det må utredes «andre nasjonale løsninger».

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Bjørn Hernæs (H): Jeg vil takke statsministeren for svaret.

For ikke å kludre dette mer til, skal jeg merke meg svaret bokstavelig og direkte slik statsministeren sa det. Da skal jeg bare la det bli stående som et digert spørsmålstegn hvordan kommunalministeren kunne stå i Stortinget i forbindelse med Nordisk Råd og si på spørsmål om en mulig samordning med Sverige at hun gjerne hadde sett at man kunne øve sammen. Og så legger hun til følgende:

«Da må vi over til den svenske ministeren og den svenske regjering for å høre om det er en løsning som kan være aktuell i framtida.»

Etter at Regjeringen har begrunnet at det av norske sikkerhetsmessige hensyn ikke går an å øve sammen, går altså en av Regjeringens statsråder ut og sier at det er den svenske regjering som bokstavelig talt må avgjøre om dette lar seg gjøre.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har i grunnen ikke mer å tilføye annet enn at Regjeringens syn selvsagt kommer til uttrykk i stortingsmeldingen. Der har vi redegjort for at vi mener at det er andre nasjonale løsninger som må utredes, ikke svenske.

Bjørn Hernæs (H): Jeg har heller ikke mye å tilføye. Jeg vil igjen takke for svaret. Det blir like tilfredsstillende hver gang. Men siden så mye respekt ble min ringe person til del i en tidligere sekvens i denne spørretimen, vil jeg gjerne få benytte anledningen til å returnere respekten.