Laila Kaland (A): Eg vil få stille følgjande spørsmål til helseministeren:

«Feilmedisinering og for liten kontroll med og opplysning om bruken av medisinar er eit aukande problem. Feil bruk av medisin rammar i stor grad dei eldre og kan medføre ein dårlegare livskvalitet med angst, depresjon, søvnløyse og uro.

Korleis meiner statsråden at vi kan få til ein betre kontroll med medisinbruken?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Legemidler er en av helsetjenestens viktigste innsatsfaktorer. Riktig anvendt representerer legemidlene en betydelig verdi i behandlingen av pasienter. Det er viktig at legens beslutning om å bruke legemidler bygger på best mulig dokumentert og nøytral kunnskap og en helhetlig vurdering av pasientens behov. Et viktig bidrag fra statens side er å se til at legene får tilgang til produsentnøytral informasjon. Det blir i dag gjort gjennom at staten helt eller delvis finansierer en rekke produsentuavhengige tiltak.

Representanten Kaland har rett i at vi i dag vet for lite om hvordan legemidler faktisk brukes, både blant unge og eldre brukere. Det vi vet, er at mer enn halvparten av legemidlene blir brukt av personer over 65 år. Samtidig er det grunn til å tro at ikke all legemiddelforskrivning er like hensiktsmessig, noe eksistensen av legemiddelskader indikerer. Jeg vil se nærmere på hvordan vi kan få omsatt kunnskap til praksis. Et viktig tiltak i denne sammenheng er å få etablert en god og mer detaljert legemiddelstatistikk basert på hva som forskrives for hvilke lidelser og til hvilke grupper. Dette vil kunne bidra til å gi legene bedre mulighet til selv å vurdere sin egen forskrivning, og gi legemiddel- og tilsynsmyndighetene bedre oversikt over hvor eventuelle tiltak bør settes inn. Erfaringer fra lokalt samarbeid mellom leger og farmasøyter viser at diskusjon om legemiddelbruk på grunnlag av statistikk over egen forskrivning kan gi gode resultater. Jeg vil i det varslede stortingsdokumentet om legemiddelpolitikken komme nærmere tilbake til spørsmålet om anonymisert, reseptbasert legemiddelstatistikk og hvordan denne kan brukes i kvalitetssikring av legemiddelforskrivning.

Legemidler må håndteres forsvarlig og brukes i henhold til legens forskrivning. Mange undersøkelser viser at feilbruk av legemidler er et stort problem både i primærhelsetjenesten og i helseinstitusjoner. Det er her et betydelig forbedringspotensial.

Mindre feil i håndtering og bruk av legemidler vil gi både helsemessige og økonomiske gevinster. Virkemidler for å oppnå dette kan være økt bruk av dosedispensering, som innebærer individuelt tilpassede medisinesker med angivelse av når medisinen skal tas, krav om forskrivning av mindre startpakninger ved oppstart av medikamentell behandling osv. Ytterligere begrensninger i mengden medisin som tillates hentet ut fra apotek for en gitt tidsperiode, er også aktuelt. På denne måten reduseres mengden av medikamenter som brukeren skal holde orden på. Jeg vil også komme tilbake til disse tiltakene i mer detaljert form i det varslede stortingsdokumentet om legemiddelpolitikken senere i høst.

Det viktigste er likevel at helsepersonell har tid og kunnskap til å gi pasienten skikkelig forklaring på legemiddelbruken. Fastlegereformen vil kunne bedre situasjonen gjennom å etablere sterk kontakt mellom pasienten og den faste legen basert på bedre kjennskap til de pasientene den enkelte lege har ansvaret for.

Laila Kaland (A): Eg vil takke statsråden for eit godt svar.

Eg trur kvalitetssikring på dette området er heilt naudsynt i tida framover. Eg er også glad for at statsråden vil kome tilbake med eit stortingsdokument om korleis desse problema skal løysast.

Eg trur at feil bruk av medikament i dag er eit kjempestort helseproblem og gjer at mange får ein dårleg livssituasjon. I verste fall kan det også ha ein dødeleg utgang.

I tillegg til fastlegeordninga, som eg trur er veldig viktig, kanskje ikkje minst ut frå dei eldre sin situasjon, er det viktig at statsråden vurderer blå resept-ordninga. Kan det vere mogleg at blå resept blir utskriven for f.eks. ein månad om gongen?

Det andre eg har lyst til å peike på, er noko som eg har lese i avisa tidlegare, at det er ei utruleg opphoping av medisinar i norske medisinskap, faktisk for ca. 400 mill. kr. Dette er jo pengar som kunne vore brukte til helseførebyggjande tiltak. Eg er også einig i at tiltak overfor helsepersonellet, med sikte på betre informasjon, betre kontroll med medisinane og kasting av gamle medisinar må vere eit viktig område å sjå på.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kan bekrefte at spørsmålet om begrensninger i mengden medisin som tillates levert ut for en gitt tidsperiode, er aktuelt og vil bli vurdert i dette legemiddeldokumentet, f.eks. forskrivning for en måneds forbruk istedenfor det som i stor grad er vanlig i dag, nemlig tre måneders forbruk av gangen. Jeg tror at dette sammen med et tiltak som jeg nevnte, dosedispensering, vil bidra til riktigere bruk, og det vil bidra til at vi får en mindre opphoping av medisiner i private hjem og mindre feilbruk, som jeg er helt enig i er et betydelig samfunnsproblem som vi må til livs.

Jeg har tro på at de tiltak vi etter hvert vil legge fram for Stortinget, vil være med og bidra til dette.

Laila Kaland (A): Dette blir meir ein kommentar. Før eg kom inn på Stortinget jobba eg som sjukepleiarsjef i ein kommune. Det som eg ofte syntest var skremmande, var at når eldre folk, f.eks. mannen i huset, hadde fått medisinar, så delte han kanskje desse med kona og andre i familien. For det verka bra på han, og då trudde han også det verka bra på folk som han var saman med. Så ikkje minst må informasjonen frå det helsepersonellet som har med dette å gjere, bli betre. Både fastlegane, sjukepleiarane og hjelpepleiarane må bli flinkare til å informere om kor gale det er å bruke tilfeldig medisin for den som absolutt ikkje skal ha det. Vi står altså framfor ei veldig viktig oppgåve, som eg er glad for at helsestatsråden no vil gripe fatt i, for eg trur dette vil betre livssituasjonen veldig for dei det gjeld.