Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille dette spørsmålet til utenriksministeren:

«Borgerkrigen i Kongo truer med å destabilisere store deler av det afrikanske kontinentet. Namibia og Zimbabwe har sendt regulære tropper trass i at disse landene ikke har noen sikkerhetsinteresser i Kongo. De truer nå med å ytterligere forsterke sin krigføring.

Hva vil Norge gjøre for å legge press på Namibia og Zimbabwe til å trekke seg ut av Kongo og finne en fredelig løsning på konflikten?»

Utenriksminister Knut Vollebæk: Regjeringen er dypt bekymret over utviklingen i Den demokratiske republikken Kongo og de regionale ringvirkningene av konflikten. Det militære engasjementet fra en rekke av Kongos naboland er særlig urovekkende. De siste meldingene om en militær opptrapping i Øst-Kongo og resultatløse forhandlinger fra det nettopp avsluttede toppmøtet i Lusaka har ytterligere forverret denne situasjonen.

Bildet er uoversiktlig og preget av mangel på uavhengig informasjon. Fra norsk side har vi derfor funnet det vanskelig å trekke noe klart skille mellom de ulike partenes beveggrunner for sitt militære engasjement.

Vi har overfor både Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika – SADC – og OAUs generalsekretær, så vel som i bilaterale kontakter, understreket at det må søkes en politisk og diplomatisk løsning på konflikten.

Etter vår oppfatning vil de regionale meglingsbestrebelsene i regi av SADC og Organisasjonen for afrikansk enhet være avgjørende for å finne en politisk løsning. Norge har tilbudt konkret støtte til OAU i denne sammenheng. Vi har også gitt uttrykk for at vi er beredt til på et senere tidspunkt å bidra finansielt til en eventuell regional konferanse for landene rundt Afrikas store sjøer der alle parter i konflikten deltar.

Som kjent har Norge over flere år bidratt til å styrke afrikansk fredsbevarende og konfliktforebyggende kapasitet, bl.a. gjennom støtte til OAUs konfliktløsningsmekanisme og til det norskfinansierte opplæringsprogrammet «Training for Peace» innenfor SADC-regionen. Konfliktbildet vi i dag står overfor i Afrika, viser behovet for økt satsing på dette området. Regjeringen vil arbeide aktivt for dette i kontakt med andre nærstående land.

Fra norsk side er vi også opptatt av at FN må innta en mer sentral rolle i arbeidet for å oppnå våpenhvile og forhandlinger mellom partene i konflikten. Vi ser det derfor som positivt at Sikkerhetsrådet den 22. oktober i år oppfordret til øyeblikkelig våpenhvile, tilbaketrekking av alle tropper og avståelse fra handlinger som kan føre til opptrapping av konflikten.

I den nåværende situasjonen finner vi det riktig å prioritere positive virkemidler for å fremme en prosess i retning av en politisk løsning.

Som jeg omtalte i brev til utenrikskomiteens formann den 7. d.m., vil vi imidlertid i samtaler med land som mottar norsk bistand, fortsatt understreke at militært engasjement utenfor landets egne grenser vil kunne få konsekvenser for innretning og nivå på den norske bistanden.

Fra norsk side vil vi videre understreke betydningen av militær tilbakeholdenhet og tilbaketrekning av alle fremmede styrker fra Den demokratiske republikken Kongo, for derved å bidra til å legge forholdene til rette for en våpenhvile og en forhandlingsløsning mellom partene.

Dette må gjelde alle parter og er bl.a. blitt fremholdt i møter med ugandiske myndigheter så sent som i forrige uke, og vil stå sentralt i forestående drøftelser med Zimbabwe.

Erik Solheim (SV): Jeg tar opp dette spørsmålet også fordi jeg føler personlig skyld og ansvar. Under folkemordet i Rwanda i 1994 ble ordet Rwanda overhodet ikke nevnt i Stortinget. Man er i ferd med å få en krig i Afrika som etter all sannsynlighet er mye mer blodig enn den vi har i Kosovo, og som har potensial til å destabilisere hele det afrikanske kontinentet.

For en gangs skyld er jeg ikke fornøyd med det svaret utenriksministeren gav. Jeg mener det ikke er akseptabelt å likestille de forskjellige partene i denne konflikten. President Kabila bærer et stort ansvar for ikke å ha startet en nasjonal forsoning da han ble innsatt for ett år siden, men framfor alt er Zimbabwes posisjon helt særegen. Det er to grunner til det. Zimbabwe har ingen legitime sikkerhetsinteresser i Kongo, slik Uganda og Rwanda må sies å ha, og det ser nå ut til at president Mugabe er den viktigste hindring for å få til en fredelig løsning på konflikten. Jeg vil da spørre om utenriksministeren vil stille seg bak de fredsinitiativ Mandela har tatt, og legge et særlig press på Zimbabwe for å bidra til å finne en løsning.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg beklager selvsagt at representanten Solheim ikke er fornøyd med mitt svar. Jeg synes kanskje det er noe enkelt allerede nå å ta stilling i konflikten og på en måte si at noen av dem som har grepet inn, har legitime sikkerhetsinteresser og andre ikke. Sett fra vår side har vi ingen vansker med både å se problemene med konflikten i Kongo og de store konsekvensene den får. Derfor er jeg helt enig med representanten Solheim i at dette er noe vi må være opptatt av, og jeg er glad for at dette er et spørsmål som reises i Stortinget. Samtidig er situasjonen fortsatt uoversiktlig, men den er så oversiktlig at jeg gjerne støtter president Mandelas initiativ. Det har vi fra norsk side gjort. Vi har arbeidet nært sammen med sørafrikanerne. Det som er problemet, er nok at Sør-Afrika i dag, på grunn av sin egen innmarsj i Lesotho, har mistet noe av sin troverdighet i regionen. Derfor står ikke Sør-Afrika lenger så sterkt, og derfor har vi vært opptatt av at OAU og FN må komme på banen her.

Erik Solheim (SV): Det er en fundamental forskjell i den utenlandske innblandingen som pågår. Det er ikke slik å forstå at man skal akseptere alt Uganda og Rwanda gjør, men dette er land som grenser opp til Kongo, og det har vært væpnede innfall på både ugandisk og rwandisk territorium fra Kongo, bl.a. fra hutuekstremistene, som stod for det største folkemordet i moderne tid. Det at Rwanda og Uganda ser det legitimt å stoppe dette, må man akseptere. Situasjonen er særlig alvorlig fordi president Kabilas retorikk er klart rasistisk. Han spiller konsekvent på tutsibegrepet i sin propaganda. Den ene meldingen etter den andre forteller at man bevæpner de hutubandene som gjennomførte folkemordet i Rwanda i 1994. Zimbabwe derimot er hundrevis av mil vekk fra Kongo, og det ser ut til at Mugabes viktigste intensjon her er økonomisk egeninteresse. Det knyttes nå etter hva som meldes, en rekke økonomiske avtaler mellom Zimbabwe og Kongo på basis av den militære støtten som gis. Jeg vil derfor gjenta spørsmålet om det ikke skal legges et særlig press på Zimbabwe for tilbakeholdenhet i denne konflikten.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg tror ikke representanten Solheim og jeg er så uenige allikevel. Jeg tror representanten Solheims analyse av situasjonen er helt korrekt. Det gjør det allikevel ikke helt enkelt å vite hvordan man skal forholde seg til den. Det eneste vi kan gjøre fra norsk side, er å bruke bistandsmidler ved siden av det politiske presset som vi har brukt til nå, og som vi fortsatt vil bruke.

Spørsmålet om å bruke bistandsmidler er et vanskelig spørsmål fordi det er et pressmiddel vi egentlig ikke liker å bruke. Her er vi i kontakt med både Zimbabwe og andre giverland, nettopp for å legge et så sterkt press på Zimbabwe som mulig. Så sånn sett er jeg ikke uenig med representanten Solheim i at vi bør fortsette og kanskje ytterligere øke presset på Zimbabwe.