Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille miljøvernministeren følgende spørsmål:

«Viltmyndighetene i Norge og Sverige er blitt enige om felles retningslinjer for forvaltningen av den skandinaviske ulvebestanden. Et prinsippdokument om samarbeidet åpner mulighet både for felling av spesielle skadedyr og kvotebegrenset lisensjakt på ulv i de to landene.

Hvordan vil statsråden bidra til at dette arbeidet lykkes?»

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg har tidligere i år redegjort for forvaltningen av ulv i forbindelse med en interpellasjon om rovviltforvaltningen. Forvaltningen av ulv bygger på Stortingets behandling av rovviltmeldingen i 1997. I meldingen heter det at ulven skal ha et strengt vern inntil det er etablert minst åtte - ti familiegrupper i Sør-Skandinavia, derav noen i Norge. Først når dette bestandsnivået er nådd, kan ulven forvaltes mer på linje med andre rovdyr.

Ulveforvaltningen har i år blitt drøftet inngående med svenske myndigheter. Ett siktemål har vært å utvikle felles prinsipper for iverksetting av nye forvaltningstiltak i forhold til bestandsutviklingen. Direktoratet for naturforvaltning og Statens naturvårdsverk i Sverige har nylig utarbeidet et prinsippdokument om forvaltningen av den skandinaviske ulvebestanden. Her heter det bl.a. at skadefellingstillatelse på enkeltindivider av ulv som gjør alvorlige og gjentatte skader på bufe eller tamrein, kan gis på nåværende bestandsnivå. Med en økende ulvebestand kan det etter hvert bli aktuelt å regulere bestanden gjennom såkalt lisensjakt innenfor visse områder. Av prinsippdokumentet framgår det at det er opp til myndighetene i hvert av landene å avgjøre hvor stor bestanden skal være før slik lisensjakt tillates. Det er også enighet om at tillatelse til skadefelling eller lisensjakt ikke kan gis uten at forebyggende tiltak er vurdert og funnet mindre egnet til å redusere skader og konflikter.

Prinsippdokumentet er i tråd med de forvaltningsprinsipper som ligger i rovviltmeldingen. Nærmere detaljer omkring den framtidige forvaltningen må vi se på når prinsippdokumentet blir oversendt departementet.

Norske og svenske myndigheter er også enige om at det trengs mer kunnskap om ulven og at samarbeidet på dette feltet skal videreutvikles. Jeg legger stor vekt på pålitelige bestandsopplysninger som grunnlag for forvaltningen av ulv i årene framover. I denne forbindelse viser jeg til at Regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 1999 har foreslått betydelige midler avsatt til bestandsregistrering av rovvilt.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Ser statsråden at ulike forvaltningsbestemmelser om rovdyr i Norge og Sverige og ellers i de land Norge har en felles grense med, gjør det vanskelig å få en fornuftig forvaltning til alles beste? Det er en kjensgjerning at flere av våre rovdyr er streifdyr og kan tilbakelegge store avstander på relativt kort tid. Det er også en kjensgjerning at noen av disse kan bli regnet som rovdyr i ett land og ikke i det andre. Derfor ser jeg det som svært viktig og fornuftig at de naboland som har felles interesser/problemer, i størst mulig grad har like bestemmelser. Det kan virke ulogisk at et dyr på den ene siden av en grense er totalfredet, mens det én meter over på den andre siden av grensen drives lovlig jakt på det samme dyret.

Vil statsråden være positiv til at vi får mest mulig like bestemmelser over landegrensene i dette også for distriktene svært viktige problemet?

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg oppfatter det samarbeidet som nå har vært mellom Norge og Sverige, nettopp som et skritt i retning av å få brakt på det rene hvorvidt det er ulike bestemmelser når det gjelder forvaltning av rovvilt. Og jeg opplever det slik at de prinsippene som er foreslått lagt til grunn i det felles dokumentet fra Direktoratet for naturforvaltning og deres svenske motpart er helt i tråd med de prinsippene som også er nedfelt i rovviltmeldingen. Dette synes jeg er et veldig viktig og fornuftig skritt, for som representanten sa, har vi her å gjøre med streifdyr, og det er derfor viktig å ha et samarbeid. Samtidig har jeg lyst til å understreke at et slikt samarbeid aldri må basere seg på at Norge fraskriver seg også sitt ansvar for å ha bestander av de store rovdyrene i Norge.

Presidenten: Dermed er sak nr. 1 ferdigbehandlet.