John Dale (Sp): Eg vil stilla dette spørsmålet til justisministeren:

«Justisdepartementet har hatt prosjekt i gang for å prøve ut ordningar med lokalområdepoliti. Erfaringane er svært gode. Til dømes kan Damsgård og Landås nærpoliti i Bergen vise til positive resultat. Men framleis manglar ei evaluering av prosjekta på landsbasis, og det rår uvisse om kva som vil skje framover.

Vil Justisdepartementet ta initiativ til at saka får ei snøgg avklaring, slik at nærpolitiarbeidet eventuelt kan bli ført vidare og også utvida til fleire område?»

Statsråd Aud Inger Aure: Justisdepartementet etablerte i 1994 prosjektet «Lokalområdepolitiordningen» som et prøveprosjekt for å utvikle en form for nærpoliti. Denne form for nærpolitimodell har blitt utprøvd i Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim. Prosjektet kom i gang med lokale delprosjekter de fleste steder i 1995. I Bergen kom prosjektet først i gang i 1996, av ulike grunner. I hvert politidistrikt ble delprosjektene organisert på litt forskjellige måter, men med felles utgangspunkt og idégrunnlag.

Målet med prosjektet med lokalområdepoliti var å utvikle politiets arbeidsmetoder for å kunne øke tryggheten hos folk i det aktuelle området, bedre servicen overfor befolkningen og redusere kriminaliteten der. Prosjektet skulle basere seg på å øke politiets synlige nærvær ved uniformert, oppsøkende tjeneste i området, slik at en kunne utnytte lokal kunnskap for å bedre polititjenesten, gi støtte ved etterforskning av lovbrudd og forebygge kriminalitet.

Bestemte, geografisk avgrensede områder med 3 000–5 000 innbyggere i politidistriktets byområde ble tatt ut til prosjektet, der en ved inndeling og utpeking av områdene la vekt på kriminalitetstilstand, særlig vanskelige steder, trafikk m.m.

I hvert område fikk en polititjenestemann ansvaret for polititjenesten der. Tjenestemannen kunne ta egne initiativ, arbeide selvstendig, utvikle og vedlikeholde kontakt med personer eller grupper som var relevante for politiet, og overvåke området.

Prosjektet bygger på den tanken at polititjenesten skal være oppsøkende, problemorientert og serviceorientert. Hver enkelt innbygger i området skulle vite at vedkommende tjenestemann/-kvinne var deres egen.

For at prosjektet kunne komme i gang, ble politidistriktene tildelt nye stillinger til det. I starten ble det avsatt øremerkede ressurser. Prosjektet ble ledet av departementet og fulgt opp med årlige samlinger for medarbeiderne i delprosjektene og ledelsen ved politidistriktene. Siste samling var i 1997. Som prosjekt skulle det etter forutsetningene avsluttes ved utgangen av 1997 og deretter evalueres.

Hvert enkelt politidistrikt skulle sende en evalueringsrapport om erfaringer og resultater fra prosjektet. Departementet er nå i ferd med å utarbeide en samlet vurderingsrapport. Fordi Bergen kom noe sent i gang med prosjektet, har det politidistriktet ikke sendt inn sluttrapport ennå, slik at den samlede vurderingsrapporten er noe forsinket. Rapporten vil bli ferdigstilt i løpet av året og behandlet i departementet på vanlig måte i forbindelse med det arbeidet som stadig blir gjort med sikte på å utvikle politiets forebyggende arbeidsmåter.

Imidlertid er det ingenting i veien for at de involverte politidistriktene kan fortsette med ordningen med lokalområdepoliti eller andre former for nærpoliti. Det er politimesterens ansvar å organisere politiet på beste måte for å kunne bekjempe kriminaliteten og skape trygghet for publikum. Dette er fremført fra departementets side overfor de deltakende politidistriktene. Dersom politimesteren i Bergen finner at erfaringene fra Damsgård og Landås nærpoliti hittil er gode, er det ikke noe i veien for at ordningen opprettholdes, eventuelt at den utvides. Dette kan også politimesteren finne støtte for i St. prp. nr. 1 for 1997-98, der utvikling av nærpoliti med synlige og tilgjengelige tjenestemenn er særskilt fremhevet.

John Dale (Sp): Eg takkar statsråden for svaret, som eg synest var svært positivt. Det arbeidet som er i gang for å styrkja kontakten mellom politiet og nærmiljøet, synest å ha prioritet i departementet, og det er det grunn til å seia seg svært godt nøgd med.

Etter det svaret som statsråden har gitt, ser eg ikkje noko grunnlag for å stilla eit oppfølgingsspørsmål i eigentleg forstand, eg vil nøya meg med å uttrykkja eit håp om at den evalueringa som er i gang, ikkje trekk ut i langdrag, dess meir fordi det synest opplagt kva utfallet vert. Sunn fornuft tilseier det.