Gunnar Breimo (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kulturministeren:

De siste årene har Nordland fylke fått tildelt betydelig mindre andel av tippemidlene til idrett enn tidligere. I fjor fikk for eksempel Nordland 30,8 % av godkjent søknadssum, mens Oppland fikk hele 87,3 %. Dette har ført til utsettelse av mange anlegg.

Vil kulturministeren gjøre noe for å rette på dette misforholdet?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Ifølge lov av 28. august 1992 nr 103 om pengespill m.v skal 1/3 av overskuddet i Norsk Tipping AS gå til idrettsformål. Forskriftene for fordeling av dette overskuddet legger opp til at midlene i første rekke brukes til utbygging av idrettsanlegg. I 1997 var beløpet på 300,1 mill. kr. For inneværende år er beløpet på 302,5 mill. kr.

I St.meld.nr.41 (1991-1992), Om idretten, ble det understreket at departementet ville prioritere nærmiljøanlegg og rehabilitering av eldre anlegg. En slik satsing må nødvendigvis føre til mindre midler til nye ordinære idrettsanlegg.

Det representanten Breimo tar opp i sitt spørsmål, er størrelsen på rammebeløpet i prosent til nye anlegg i forhold til godkjent søknadssum.

Tidligere ble rammen satt til samme prosent for alle fylker, basert på godkjent søknadssum. Denne måten å fordele spillemidlene på ble kritisert fra flere hold på grunn av skjevfordelingen som oppstod. Daværende statsråd Kleveland nedsatte i august 1994 en arbeidsgruppe for å vurdere kriteriene for beregning av rammetilskuddene til fylkeskommunene. Gruppens forslag fikk bred tilslutning. I forslaget ble det lagt opp til at i tillegg til godkjent søknadssum skal objektive kriterier som antall innbyggere, spredt bosetting og anleggsdekning telle.

Forslaget ble tatt i bruk ved fordelingen i 1996 og skal evalueres etter tre fordelinger. Det betyr at departementet før fordelingen i 1999 vil ha gjennomgått og vurdert de tre siste fordelingene og tatt stilling til om denne måten å beregne rammebeløpene på, skal videreføres.

Jeg vil legge til at denne måten å fordele spillemidler på bare er benyttet på søknader om midler til ordinære idrettsanlegg - det vil si nye idrettsanlegg. Søknader om midler til nærmiljøanlegg, rehabilitering av eldre anlegg, ombygging til handikapriktige anlegg og helsesportsanlegg har fra St.meld.nr.41 (1991-1992), Om idretten, ble lagt fram, hatt en meget høy innvilgelsesprosent. I fjor ble alle godkjente søknader i disse kategoriene innvilget.

Gunnar Breimo (A): Jeg takker for svaret og vil gi uttrykk for at jeg er glad for at ordningene som har fungert til nå, skal evalueres om kort tid. Faktum er at Nordland blir forfordelt - i negativ forstand - med en innvilgelsesprosent på 26, mens landsgjennomsnittet ligger på 35 %, og at et av fylkene har oppnådd å få 87 % av behovet på ordinære anlegg. Nordland er et spredtbygd fylke. Fylket er like langt som det er fra Moss til Steinkjer, og har 45 forskjellige kommuner. Jeg vet at det ligger et såkalt spredtbygdkriterium til grunn for fordelingen, men når det slår ut slik at Buskerud får mer enn et fylke som Nordland, er det etter mitt syn helt innlysende at det må være noe galt. Så jeg håper statsråden også - kanskje spesielt - vil se på dette spredtbygdkriteriet.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Som jeg redegjorde for i mitt innlegg, er dette en nyordning som prøves ut, og som skal evalueres nå etter tre år, hvor spredtbygdkriteriet er inne. Det er klart jeg syns det er svært viktig at vi får en ordning hvor det tillegges betydelig vekt. Det tror jeg også gjøres, for det viser seg - og det er jeg veldig godt fornøyd med - at når det gjelder f.eks innbyggere pr. hall, er det ganske mange tusen i de tettest bygde områdene og selvfølgelig færre f.eks i Finnmark.

Når det gjelder de konkrete eksempler som representanten Breimo tok opp, er det klart at prosentregningen har også har sammenheng med hvilken strategi de enkelte fylker legger seg på når de søker. Jeg har fått forståelse av at Oppland søker for færre anlegg enn Nordland relativt sett, og slik kan man kanskje forklare den store forskjellen som representanten Breimo har pekt på.

Gunnar Breimo (A): Det er vel nokså klart at f.eks Oppland søker for færre antall anlegg. Som jeg nevnte i forrige innlegg, er det 45 kommuner i Nordland, og dermed oppstår det også en større søknadsmasse.

Jeg har også lyst til å trekke fram at vi nå snakker om distriktspolitikk, og at vi har en diskusjon gående om kulturens betydning for å bremse fraflyttingen fra distriktene. Jeg tror ikke jeg behøver å utmale for statsråden hvilken betydning både kultur og idrett kan ha i den sammenheng, når vi f.eks snakker om å skape tilhørighet hos ungdom. Så jeg håper statsråden vil følge utviklingen her nøye, og at man hvis man gjennom evalueringen oppdager kriterier som slår negativt ut, vil gå inn og justere det.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg vil bare understreke den betydning som representanten Breimo la i det å ha skikkelige anlegg og en sterk kultur når det gjelder å sikre bosettingen. Dette er vi helt enige om. Det er klart at når vi skal evaluere ordningen og se på fordelingen av disse midlene, vil jeg ha det langt framme i mitt hode. Fordi diskusjonen ofte bare går på nye anlegg, vil jeg understreke at nærmiljøanlegg, rehabilitering av eldre anlegg, ombygging til handikapriktige anlegg og helsesportsanlegg, også gjelder et stort område, hvor vi innvilger nesten alle søknader som kommer inn. Og det vil jeg gjerne oppfordre folk til å se på, for det er viktig at vi ikke bare bygger nye anlegg, vi må også ta vare på og forbedre de anleggene vi faktisk har.