Grethe G Fossum (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål til kulturministeren:

Representant Bondevik fremmet i 1997 forslag om at TV-selskap underlagt norsk lov ikke kan få enerett på overføring av viktige sportsbegivenheter dersom dette vil frata mange nordmenn muligheten til å følge slike begivenheter i direkte TV-overføringer.

Mener statsråden dette er et godt forslag for å sikre flest mulig seere tilgang på viktige sportssendinger uten at idretten mister inntekter, og hva vil statsråden gjøre for å sikre alle seere tilgang på nasjonale og internasjonale TV-overførte sportsbegivenheter?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Ved behandlingen av forslaget som representanten - den gang - Kjell Magne Bondevik fremmet på vegne av Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i 1997, bad et flertall i Stortinget regjeringen vurdere ulike tiltak for å sikre nasjonal TV-dekning av viktige sportsbegivenheter, og komme tilbake til Stortinget med saken. Stortingsflertallet var i prinsippet positive til tanken om å sikre nasjonal TV-dekning av viktige sportsbegivenheter, men ville bl.a avvente den internasjonale utviklingen i saken.

30. juni 1997 vedtok EU et endringsdirektiv til fjernsynsdirektivet som er en del av EØS-avtalen. Endringsdirektivet vil trolig om kort tid innlemmes i EØS-avtalen. Når endringsdirektivet er innlemmet i EØS-avtalen, må norsk lovgivning revideres.

Endringsdirektivet har bl.a regler som skal sikre at en vesentlig del av befolkningen i det enkelte land skal ha anledning til å følge viktige begivenheter på fjernsyn, uten å måtte betale ekstra for det. Ordningen fungerer slik at hvert land kan sette opp en liste over hvilke begivenheter de anser for å være av en slik interesse at visning bør sikres. Ett av kravene er at begivenhetene må være av vesentlig samfunnsinteresse. Hvert land vil uansett ha plikt til å lovfeste at TV-kanaler underlagt sin jurisdiksjon må respektere andre lands godkjente lister, slik at en vesentlig del av befolkningen i disse landene kan se begivenhetene i åpne TV-kanaler.

Ordningen gjør det altså mulig å sikre at TV-dekning fra bl.a sportsbegivenheter av vesentlig samfunnsinteresse blir sendt i åpne fjernsynskanaler som dekker en vesentlig del av befolkningen. Gode løsninger på dette området forutsetter både et internasjonalt avtaleverk og en nasjonal regulering for å sikre TV-dekning for slike begivenheter.

Jeg er tilfreds med at det er funnet internasjonale avtaleløsninger som gjør at visse viktige sportsbegivenheter kan sendes i landsdekkende fjernsynskanaler.

Departementet har startet arbeidet med å vurdere om Norge bør fastsette en slik liste over viktige begivenheter og i tilfelle hvilke begivenheter som listen bør inneholde. Forslaget som den daværende representanten Bondevik fremmet, er et godt grunnlag for det videre arbeidet med saken. Jeg tar sikte på at et lovforslag kan sendes på høring så snart som mulig.

Grethe G Fossum (A): Jeg registrerer med interesse at både kulturministeren og jeg er godt fornøyd med EU på ett område på tross av at vi har kjempet mot at vi skulle ha noen tilknytning til det. Men noe godt kan det også komme derfra.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden fremme en egen nasjonal lovgivning, eller vil hun slavisk følge det EU foreslår? Et annet spørsmål er: Når vil vi få muligheten til å se denne listen over de begivenhetene statsråden syns er viktig for det norske folk å få se på de landsdekkende fjernsynskanalene? Vil hun ta med Stortinget i prosessen, eller vil hun, slik som med nasjonalanleggene, sitte på sitt kontor og bestemme hva det norske folk skal se?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: La meg først bemerke at det er hyggelig at Grethe Fossum og jeg som EU-motstandere her ser at EU kommer med et positivt direktiv, som vi kan ha glede av. Det har heller aldri vært slik at EU-motstanderne i Norge ikke har sett betydningen av internasjonalt avtaleverk. Det det her dreier seg om, er at vi trenger både et internasjonalt avtaleverk på området og en nasjonal lovgivning. Når det gjelder det jeg nå oppfattet var spørsmålet til Grethe Fossum, vil jeg bekrefte at her mener jeg det er behov for å se på lovgivningen.

Så spør Fossum om jeg vil fremme dette som egen sak og trekke Stortinget inn i spørsmålet om utarbeidelse av en eventuell liste for hvilke programmer som skal komme innenfor denne ordningen. Det er riktig, slik jeg sa, at det skal utarbeides en slik liste. Generelt vil jeg si at jeg synes det er viktig å ha et godt forhold til alle partier på Stortinget, og vil legge opp til det også i denne saken.

Grethe G Fossum (A): Jeg takker statsråden for svaret, og vil fra Arbeiderpartiets side forsikre om at vi kommer til å stille opp når det gjelder denne utplukkingsmekanismen.

Men det er en annen del av spørsmålet som jeg vil statsråden skal belyse, og det går på idretten og rettighetene for idretten - de har jo en rett når det gjelder sine kamper og sine konkurranser. Hvordan vil statsråden sikre at idretten for det første går med på å selge rettighetene sine til de nasjonale kanalene? Og hvilke sanksjonsmuligheter vil statsråden bruke ved obstruksjon fra idrettens side? Vil hun bruke tilbakeholding av tippemidlene, som var foreslått i Dok.nr.8-forslaget fra SV? Vil hun bruke de pengene som står på statsbudsjettet til idretten? Eller vil hun kompensere for tap av rettighetene til idretten?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Dette var jo et interessant spørsmål som jeg regner med vi skal få bruke en del tid på framover, for det er ikke tvil om at de kommersielle interessene i idretten er meget sterke. Når det gjelder rettigheter til TV-overføring, er det med på å finansiere toppidretten på en måte som nok gjør at vi kan si at her er det svært sterke interesser inne i bildet. Det er derfor det er så viktig at det er en nasjonal lovgivning, men også et internasjonalt avtaleverk som alle må forventes å forholde seg til.

Hva slags sanksjonsmidler som kan være mulig hvis man mot formodning skulle motsette seg dette som altså ikke bare er et nasjonalt, men også internasjonalt regelverk, kan ikke jeg svare på nå. Men jeg tror det vil være behov for å tenke igjennom det, både i forhold til nasjonale forhold og internasjonale spørsmål.