Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

I henhold til norsk lov skal alle vannverk som leverer vann til mer enn 20 husstander, ha godkjenning. Selv om det for kommunale vannverk er egengodkjenning, så er det alvorlig at store deler av vannverkene ikke har godkjente anlegg. Problemet forsterkes ytterligere ved at vi er underlagt EØS-avtalen. Dersom vi ikke får orden på godkjenningene, kan vi risikere at eksport av for eksempel fisk stopper opp.

Hvilke tiltak vil statsråden sette i verk for å løse problemet?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Alle vannverk skal levere vann som tilfredsstiller drikkevannsforskriften, og dermed følger de også opp de internasjonale bestemmelser og forpliktelser Norge er bundet av, herunder EØS-avtalen. Det er imidlertid en rekke vannverk som ikke har fulgt opp de bestemmelser som er gitt i den norske forskriften. Vannforsyning er et kommunalt ansvar, slik den er regulert gjennom plan- og bygningsloven og kommunehelsetjenesteloven. Det er den enkelte vannverkseier som er ansvarlig for å følge forskriftens bestemmelser, uavhengig av om vannverket er privat eller offentlig eid.

Dårlig vannkvalitet og behov for store utbedringstiltak var årsaken til at det i 1995 ble startet opp et statlig program for vannforsyning. Formålet med programmet er å stimulere vannverk, bl.a gjennom økonomiske støtteordninger og informasjonsvirksomhet, til å sette i gang nødvendige utbedringstiltak. Programmet ble i utgangspunktet etablert som et program med fem års varighet, men med muligheter for forlengelse i inntil ti år. Støtte gjennom dette programmet blir bare gitt til utbedringer som blir så kostbare at det er urimelig at abonnenten bærer alle kostnadene sjøl.

Sjøl om vi på langt nær kan si å ha nådd målet med programmet, er vi på god vei. I løpet av de tre første åra i programmet er drikkevannsforsyningen utbedret for ca 700.000 personer. Av disse har programmet bidratt med direkte økonomisk støtte til ca halvparten av anleggene. Da programmet startet opp, var vel 1,3 millioner personer tilknyttet vannverk uten tilfredsstillende vannkvalitet. I dag er altså godt over halvparten av disse tilknyttet vannverk som er blitt utbedret. I tillegg kommer effekten av at en del næringslivsbedrifter har fått tilfredsstillende vannkvalitet. Fortsatt gjenstår det ca 800 registrerte vannverk som trenger utbedring. Disse anleggene forsyner ca 600.000 personer. I tillegg er det en rekke næringsmiddel- og fiskeribedrifter hvor vannforsyningen skjer fra uregistrerte vannforsyningsanlegg, og hvor tilstanden derfor er ukjent.

Foreløpig er det vanskelig å anslå tidspunktet for når vi kommer i mål. Intensjonen om at vi skal nå målet som ble satt da programmet ble startet opp, står fortsatt ved lag. Om dette vil resultere i en intensivering av programmet fram til utgangen av 1999 eller ved å strekke programmet ut i tid, vil bl.a avhenge av aktivitetene hos kommunene/vannverkene og den årlige budsjettsituasjonen. Dette spørsmålet vil jeg komme tilbake til i forbindelse med budsjettbehandlingen.

Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for et fyldig og godt svar, men jeg fikk i realiteten ikke svar på spørsmålet mitt.

Det er riktig at vi trenger en oppgradering av vannverk. Mange steder er de i veldig dårlig forfatning. Vi har kilometervis med eternitrør som fremdeles skaffer vann til store deler av befolkningen. Alle vet jo hva eternit inneholder, uten at jeg utdyper det nærmere.

Men spørsmålet mitt var hva statsråden har tenkt å gjøre når det gjelder egengodkjenningene. Det må jo foreligge en godkjenning. Jeg spurte ikke om utbyggingen - der vet vi jo svaret - men om egengodkjenning. Det må i det minste leveres inn en søknad om godkjenning, slik at det blir registrert at anlegget er under godkjenning. Hvis den godkjenningen ikke er på plass, står vi overfor et problem hvis ESA begynner å undersøke dette.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg mener i all beskjedenhet at jeg faktisk svarte på spørsmålet.

For å gjenta det jeg sa i svaret mitt: Vannforsyningen er et kommunalt ansvar, slik den er regulert gjennom plan- og bygningsloven og kommunehelsetjenesteloven. Det er altså den enkelte vannverkseier som har ansvar for å følge forskriftens bestemmelser, uavhengig av om vannverket er kommunalt eid eller om det er privat eid. Det er kommunen som har ansvaret for at det regelverk som gjelder, følges, og så er det den enkelte eier av vannverket som har ansvaret for å sørge for at vannkvaliteten blir godkjent. Jeg tror - for å si det forsiktig - at kommunene er godt kjent med det ansvaret de har når det gjelder hvilke forskrifter, regler og lover som regulerer dette.

For kanskje å unngå et nytt spørsmål om dette, vil jeg si at vi holder åpent for at vi kan fortsette med statsstøtteordningen utover de fem åra, hvis det viser seg å være nødvendig.

Steinar Bastesen (TF): Det skal ikke stå på meg og vår gruppe når det gjelder å gi fortsatt støtte til vannverkutbygging, for det er det virkelig behov for.

Men det er et problem her som jeg har pekt på. Jeg synes kommunalministeren burde gå kommunene litt etter i sømmene når det gjelder denne godkjenningsordningen. Jeg er fullstendig klar over at vannverkene er kommunenes ansvar, at de har et eget ansvar som eiere, men på toppen sitter kommunalministeren, så i siste instans er det kommunalministerens og Regjeringens ansvar.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Reglene for dette er godt kjent av kommunene. Kommunene er også godt kjent med at staten gir tilskudd til utbedringer som er så store og krever så store investeringer at det er urimelig at de skal kunne makte det alene. Vi får årlig inn søknader fra kommuner om dette, og vi gir årlig støtte til det. Jeg tror derfor neppe det er mangel på kunnskap hos kommunene når det gjelder ansvaret for vannforsyningen, og hvilke regler som gjelder i den forbindelse.