Jan Johnsen (H): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

I VG 8. april 1998 kunne vi lese om en person fra Tromsø som siden 1996 har forsøkt å få tatt en øyeoperasjon. Til slutt fikk han mulighet til å reise til Haukeland sykehus. Ventetiden var imidlertid 1 år, så han valgte å ta operasjonen, som kostet kr 22.000, ved en privat klinikk i Tromsø.

Vil helseministeren se på muligheten til å forandre den praksis som i dag gjelder, slik at det offentlige i slike saker kan få redusert sine utgifter og ikke minst pasienten sine lidelser så raskt som mulig?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Representanten Johnsens spørsmål berører flere sentrale problemstillinger. I svaret vil jeg konsentrere meg om to forhold: for det første om prioritering og ventetider, og for det andre om arbeidsfordelingen mellom offentlige og private sykehus.

Jeg vil innledningsvis minne om at det er fylkeskommunen som er hovedansvarlig for organiseringen av sykehustjenestene, og at det er fylkeslegens og Helsetilsynets oppgave å føre tilsyn med at de fylkeskommunale helsetjenestene drives forsvarlig. Jeg kan derfor ikke gå inn på premissene for de lokale beslutningene som ligger til grunn for spørsmålet og vil måtte besvare dette mer generelt.

Spørsmålet har altså som utgangspunkt at Troms fylkeskommune ved øyeavdelingen på Regionsykehuset i Tromsø har valgt å tilby en pasient behandling innenfor det offentlige helsevesen ved Haukeland sykehus i Bergen i stedet for behandling ved en privat klinikk i Tromsø. Videre stiller representanten Johnsen spørsmål om jeg vil se på mulighetene for å forandre den praksis som i dag gjelder, for at det offentlige kan få redusert sine utgifter og ikke minst pasienten sine lidelser.

Dagens praksis bygger på at helsevesenet er nødt til å foreta en streng prioritering mellom pasienter. Derfor er sykehusene forpliktet til å yte øyeblikkelig hjelp der tilstandens alvorlighetsgrad tilsier det, og det er viktig å understreke at dette gjelder for ca to tredjedeler av alle sykehusopphold. Videre er det innført en ordning med tre måneders ventetidsgaranti for å sikre de alvorligst syke ventelistepasientene rask behandling. Offentlige sykehus skal også ta seg av andre pasientkategorier, men i prioriteringen ligger det også at noe må prioriteres ned. Uten å gå inn på den vurdering som er gjort i denne konkrete saken, konstaterer jeg at den medisinske faginstans ikke har valgt å prioritere dette tilfellet. Dette viser at helsevesenet er i stand til å prioritere mellom pasienter, noe som er helt avgjørende for at vi skal få til å styrke innsatsen på viktige, prioriterte områder.

Videre kan det stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig å henvise en pasient til offentlig behandling i Bergen når det finnes et privat behandlingstilbud på hjemstedet. De gjeldende retningslinjer oppmuntrer fylkeskommunene til å tilby sine pasienter behandling i det offentlige helsevesenet. Grunnen til dette er at vi ønsker at tilbudet til pasientene skal være underlagt en helhetlig prioritering, slik at de alvorligst syke skal få behandling først og på like vilkår, uavhengig av bosted og inntekt. Dette er en sentral premiss for Regjeringen, som har valgt å føre en helsepolitikk med sikte på å sikre knappe personellressurser for et allment tilgjengelig offentlig helsevesen.

Dagens praksis er med andre ord iverksatt for å kunne opprettholde et offentlig helsevesen som prioriterer de alvorligst syke, uavhengig av bosted og sosial status. I en nylig fremlagt OECD-rapport slås det fast at det norske helsevesenet har lyktes med å gi et tilbud av høy kvalitet til hele befolkningen. OECD peker særlig på at vi ligger i verdenstoppen når det gjelder gjennomsnittlig levealder, og at barnedødeligheten er den nest laveste i OECD-området. Det pekes også på at helsevesenet dekker hele befolkningen, uavhengig av bosted og inntekt, og at tilbudet kjennetegnes av høy kvalitet og høyt kompetansenivå. Imidlertid legger rapporten heller ikke skjul på at det er problemer knyttet til lange ventelister, og at disse problemene i stor grad kan knyttes til uhensiktsmessig organisering og arbeidsdeling. Skal innsatsen på disse områdene ha forventet effekt, er det imidlertid viktig å holde fast det overordnede prinsipp om at knappe personellressurser settes inn i behandlingen av de alvorligst syke. Dette tilsier som nevnt at de prioriteringskriterier som Lønning-utvalget anbefalte, og som Stortinget har sluttet seg til, holdes i hevd.

Dersom behandlingen av den konkrete pasienten som representanten Johnsen viser til i sitt innlegg, ikke er i strid med disse overordnede prinsipper, kan jeg ikke se noen grunn til at det er behov for å endre dagens rammebetingelser. Spørsmålet om fylkeskommunen eller Regionsykehuset kunne ha håndtert denne konkrete saken annerledes, er imidlertid en sak for de lokale myndigheter.

Jan Johnsen (H): Jeg takker helseministeren for svaret, men jeg er ikke fornøyd med det. Jeg hadde forventet at helseministeren hadde kommet med et svar som sa at han ville se på disse reglene, slik at det mer gikk i pasientens retning enn i fylkeskommunens retning.

Jeg ble litt sjokkert da jeg hørte at helseministeren sa at de gjeldende retningslinjer oppmuntrer fylkeskommunen til å få pasienten behandlet i det offentlige helsevesen. Det burde vel være pasienten vi som politikere skal sette i sentrum, slik at vedkommende får raskest mulig behandling - eller er det ikke slik?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kan ikke se at det er noen grunn til å bli sjokkert over den smule politisk uenighet som jeg øyner at det er mellom representanten Johnsen og meg når det gjelder blandingsforholdet mellom privat og offentlig sykehusdrift. Jeg mener absolutt at pasientens beste skal settes i sentrum, og pasientens beste er viktigere enn hensynet til fylkeskommunen som institusjon og forvaltningsnivå.

Det er jo nettopp derfor denne regjeringen er tilbakeholden med å åpne for en større utbygging av private sykehusløsninger så lenge vi har knapphet på helsepersonell i Norge. For hvis vi skulle gjøre det, ville jo hensynet til de pasientene som ikke kan betale for seg i et privat system, bli skadelidende i den forstand at vi ville trekke ressurser ut av det offentlige helsevesenet.

Jeg mener absolutt at den politikken vi fører, er egnet til å tilgodese pasientenes interesser, og alle pasienters interesser.

Jan Johnsen (H): Jeg takker igjen for svaret. Helseministeren har helt rett i at det er nok forskjell på politisk syn fra det ståsted jeg har, og det helseministeren har. Jeg er overbevist om at norsk helsevesen først kommer på bena i det øyeblikket vi får et skikkelig privat tilbud ved siden av, som kan være med og vise det offentlige helsevesen hvilke muligheter det er til behandling av pasientene. Men jeg må få si at det viktigste og den viktigste personen i denne debatten er pasienten, og jeg tror at pasienten selv i mange tilfeller vet hva som er det beste. Hvis den pasienten i Tromsø som jeg har referert til, valgte å ta en operasjon på egen regning istedenfor å gå og vente et helt år på behandling i offentlig helsevesen, da er det noe fundamentalt galt i den prioriteringen vi holder på med. Jeg håper at helseministeren kan forandre sitt syn på dette. Jeg har et direkte spørsmål til ham: Kan helseministeren prøve å se mulighetene i å få et bedre privat tilbud enn det vi har i dag, ved siden av det offentlige helsevesen?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror rekkevidden av et system langs de linjer representanten Johnsen nå skisserer, hvor - hvis jeg ikke misforstod - det skulle være opp til den enkelte pasient fritt å velge i et marked av offentlige og private tjenester og da underforstått å få sine utgifter dekket av det offentlige, er vanskelig å overskue, ikke minst i en situasjon hvor vi har knappe ressurser som skal fordeles. Og det er nettopp det som er mitt utgangspunkt. Jeg er ikke prinsipiell motstander av private sykehus. Private sykehus har vært av foregangsinstitusjonene for helsevesenet i dette landet. Men i den situasjon vi nå har, hvor det er knapphet på de sentrale innsatsfaktorene, først og fremst personell, vil det uvegerlig bli en usunn konkurranse om personellet som vil utarme det allmenne tilbudet for alle, uavhengig av lommebok, og det er en utvikling som denne regjering ikke ønsker.