Lisbet Rugtvedt (SV): Jeg vil stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

Situasjonen for sivilbefolkningen i Irak er kritisk. Mange sykehus mangler medisiner og nødvendig utstyr, samtidig som det meldes om sult og underernæring blant deler av befolkningen. Hovedansvaret for situasjonen i Irak må bæres av den politiske ledelse med Saddam Hussein i spissen. Samtidig bidrar den internasjonale blokaden av Irak til at leveforholdene for sivilbefolkningen blir verre.

Hvordan ser utenriksministeren på situasjonen i Irak, og hva vil norske myndigheter gjøre for å lindre sivilbefolkningens lidelser?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Situasjonen for sivilbefolkningen i Irak er bekymringsfull. Jeg deler representanten Rugtvedts vurdering av dette. Jeg vil imidlertid minne om at mat og medisiner var unntatt fra de økonomiske sanksjonene mot Irak fra første stund. Likeledes vil jeg minne om at FNs sikkerhetsråd allerede noen måneder etter at de økonomiske sanksjonene var vedtatt, vedtok å la Irak selge en viss mengde olje for å finansiere innkjøp av nødvendige humanitære leveranser. Regjeringen i Irak valgte ikke å benytte seg av denne finansieringsmuligheten og ønsket å støtte seg utelukkende på innenlandsk produksjon, samtidig som politiske tiltak i flere områder ødela den innenlandske evnen til å produsere mat. Det var først etter flere år med denne katastrofale politikken fra Iraks side, at Regjeringen motstrebende gikk med på å benytte seg av muligheten for et begrenset salg av olje under Sikkerhetsrådets overoppsyn for import av mat.

Samtidig med at situasjonen for sivilbefolkningen har forverret seg, er det synlige tegn på at regjeringen i Irak har brukt midler på kostnadskrevende teknologiske forskningsprogrammer og bygging og utsmykking av en rekke palasser og minnesmerker. Irak har lagt utstrakte vanskeligheter i veien for de humanitære organisasjonene som har arbeidet i landet. En kan ikke se bort fra at Irak bevisst har latt situasjonen for sivilbefolkningen forverre seg for å bruke denne som et pressmiddel i forhold til sanksjonene.

Til tross for at ansvaret for den vanskelige situasjonen for sivilbefolkningen således må tillegges Iraks regjering, ønsker vi fra det internasjonale samfunns side å bidra til at situasjonen forbedres. Meldingene om de lidelsene sivilbefolkningen nå opplever, gir grunn til stor uro, som jeg understreket innledningsvis.

Mulighetene for å øke den humanitære bistanden er nå blitt større. FNs sikkerhetsråd vedtok den 20. februar i år å øke rammen for den mengden olje Irak kan selge under det såkalte olje for mat-programmet. Norge støttet denne utvidelsen av rammen. Oljemengden Irak nå har tillatelse til å selge, ligger tett opp til det Irak eksporterte før landet gikk til invasjon av Kuwait.

Mandag og tirsdag i denne uken deltok Norge på en internasjonal giverlandskonferanse arrangert av Storbritannia, for å drøfte den humanitære situasjonen i landet, særlig hvordan man kan forbedre helse- og matsituasjonen. Vi vil fra norsk side også bidra med direkte humanitær bistand som kompletterer olje for mat-programmet.

Hittil i år er det utbetalt 30,6 mill. kr i humanitær bistand. Dette tilsvarer den samlede humanitære bistand til Irak i 1997. Støtten omfatter bl.a utlån av ekspertpersonell til UNICEF, distribusjon av spesialernæring og medisiner til underernærte barn, opplæring i behandling av mineskader m.m. Vi vil fortløpende vurdere behovet for økt støtte til humanitære tiltak til Irak.

Lisbet Rugtvedt (SV): Jeg vil takke utenriksministeren for svaret. Blokaden av Irak har nå vart i ni år, og det kan se ut som de menneskelige kostnadene ved blokaden nå langt overgår de eventuelle gevinster en kan se av blokaden mot Irak. Saddam Husseins stilling ser ut til å være styrket snarere en svekket, og jeg deler utenriksministerens kritiske holdning til Hussein og myndighetene i Irak. Men representanter for UNICEF kaller nå blokaden for en krig mot folkehelsen i Irak. UNICEF skriver i en pressemelding fra februar i år at hele 32 % av alle barn under fem år nå lider av underernæring som hemmer vekst og intellektuell utvikling. Det er en økning på hele 72 % siden 1991. Oil for food-programmet har ikke vist seg å være tilstrekkelig til å få bukt med problemene med sult. Det kan skyldes irakske myndigheters håndtering, som Vollebæk sier, men programmet kan uansett ikke være tilstrekkelig til å løse de store problemene vi nå ser.

Når humanitære problemer er så store, blir det nærliggende å tenke på at dette må ha en lammende virkning på det sivile samfunnet i forhold til det å kunne drive opposisjonsarbeid. (Presidenten klubber.) Jeg vil derfor spørre utenriksministeren om det ikke nå er på tide å få en strategisk vurdering av de virkemidler en bruker i forhold til Irak, se på om det kan være andre måter (presidenten klubber igjen) å utforme blokaden på som ikke rammer f.eks barn i den grad, eller andre virkemidler i det hele tatt.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Blokader er aldri noe særlig positivt virkemiddel, og det er alltid det siste virkemidlet vi tyr til for å legge press på regimer. Det vi har sett, er at regimet i Irak har vært veldig lite villig til å ta imot synspunkter og press fra den internasjonale opinionen, og det er et problem vi står overfor.

Når representanten Rugtvedt viser til en pressemelding fra UNICEF fra februar, er det viktig å understreke at olje for mat-programmet er utvidet, som jeg nevnte i mitt første svar til representanten, etter denne pressemeldingen. Ifølge mine opplysninger kan Irak i dag selge omtrent like mye olje som de kunne før invasjonen i Kuwait. Derfor er det fortsatt viktig å arbeide politisk. De økonomiske mulighetene synes etter hvert å være til stede, men den politiske viljen mangler. Det er en utfordring for oss til derfor fortsatt å legge press på Saddam Hussein.

Lisbet Rugtvedt (SV): Det er åpenbart at den politiske viljen til å gjøre noe positivt for å få til en demokratisk utvikling i Irak ikke er til stede, og at det internasjonale samfunnet må gjøre noe i forhold til det. Men når vi leser tallene for hvordan det står til f.eks med helsen til barn, sivilbefolkning, kvinner i Irak, må vi stille spørsmålet: Har vi det rette virkemidlet? Treffer det de rette gruppene i Irak, eller går det nå først og fremst ut over sivilbefolkningen og de aller svakeste gruppene i landet? Det er også et spørsmål om hvordan det internasjonale samfunnet kan støtte opp om det sivile samfunnet i Irak. Selvfølgelig er det mulig at oil for food-programmet kan dekke matsituasjonen noe bedre, men det mangler også fundamentalt opprustningsmuligheter for vann- og kloakkforsyning, noe som skaper enorme problemer med infeksjonssykdommer osv. Vi har å gjøre med et land som er så ødelagt at det er vanskelig å se hvordan en kan skape en positiv politisk utvikling dersom en ikke er villig til å gjøre noe i forhold til det.

Jeg vil igjen spørre utenriksministeren, som jeg registrerte også for så vidt hadde en litt kritisk holdning til blokaden i seg selv som virkemiddel: Er det tenkelig at Norge kan ta initiativ til å se kritisk på hvordan blokaden i dag er utformet?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg er ikke uenig i representanten Rugtvedts beskrivelse av situasjonen i Irak, og jeg er heller ikke uenig i den bekymringen hun uttrykker for situasjonen.

Dilemmaet er hvordan vi kan oppnå det beste resultatet, som jeg er sikker på at også representanten Rugtvedt ønsker, hvordan vi kan sikre oss at det er sivilbefolkningen som nyter godt av de eventuelle lempninger som vi går til i den blokaden og i de tiltakene som vi har truffet mot Irak. Hvordan kan vi sørge for at det blir en positiv, demokratisk utvikling og også sikre de sosiale forholdene for befolkningen? Det er vårt dilemma, og det vet jeg at det internasjonale samfunnet er opptatt av. Dette drøftes i FN-sammenheng, og Norge vil selvsagt delta i de drøftelsene for å se på hva vi kan gjøre, både for å hjelpe sivilbefolkningen og for å hjelpe demokratiutviklingen i landet.