Kjell Opseth (A): Eg vil få stille landbruksministeren følgjande spørsmål:

Forskrifta for hald av produksjonsdyr frå 15. januar 1996 nr 91 har skapt sterke reaksjoner også i mitt fylke. Det blir hevda at berre i Sogn og Fjordane blir investeringskostnadene for storfe 540 mill. kr. Er dette rett, kan det få alvorlege følgjer.

Er forskrifta rett tolka, og kva kan i tilfelle gjerast?

Statsråd Kåre Gjønnes: Forskrifter om hold av produksjonsdyr med tilhørende retningslinjer ble gitt 18. oktober 1992 nr 779. Arbeidet med forskriften har pågått siden 1986 i nær kontakt med brukere og fagmiljøer. Den 15. januar 1996 ble det foretatt en del endringer i forskriften og de tilhørende retningslinjer.

Hensikten med forskriften og retningslinjene er å bedre miljøet og dermed trivselen hos dyr. Dette er et arbeid som jeg mener bør være av felles interesse både for næringen og offentlige myndigheter, og som er med på å styrke forbrukernes bevissthet om at norsk husdyrproduksjon har en høy etisk standard.

De krav som stilles for de enkelte produksjoner, er fastsatt i forskriften. Mye av debatten om saken er knyttet til de tilhørende retningslinjer. Retningslinjene er ikke bindende og har først og fremst betydning ved nybygging og større ombygginger.

Jeg vil først nevne de viktigste kravene i forskriften som vil kunne medføre omkostninger for den enkelte bruker:

Det er et krav om mosjon for storfe som står på bås. Det har vært en overgangsperiode på ca fem år for dette kravet.

Videre er det fastsatt et krav om forbud mot oppbinding av purker. For eksisterende bygninger er det en overgangsperiode på ca åtte år, som går ut i år 2000.

Forbudet mot å binde kalver ble utvidet i forbindelse med forskriftsendringen i 1996. Dette har bl.a sin begrunnelse i de forpliktelser Norge har påtatt seg ved ratifisering av Europarådskonvensjonen om beskyttelse av produksjonsdyr med underliggende rekommandasjoner. Bestemmelsen har en overgangsperiode for eksisterende bygninger på ni år. Denne overgangsperioden går ut i år 2005.

De fleste andre bestemmelser i forskriften er av mer eller mindre generell karakter. Hensynet til et godt miljø for dyrene er her det primære. Der hvor eksisterende driftsformer er i strid med disse kravene i forskriften, forutsettes det tillempninger innen år 2000.

Når det gjelder retningslinjene derimot, er disse som navnet tilsier, kun retningslinjer som skal vurderes ved skjønn i det enkelte tilfelle. Ved nybygg eller større ombygginger skal de legges til grunn ved utformingen av husdyrrom.

De kostnadsberegninger som er gjort bl.a i Sogn og Fjordane, er basert på at en vesentlig del av driftsbygningene må nybygges eller bygges helt om. Jeg vil slå fast at forskriften ikke stiller krav om dette.

Mange driftsbygninger må renoveres av andre grunner. I slike tilfeller vil gjennomføringen av retningslinjene kunne foretas uten at selve nybyggingen eller ombyggingen blir vesentlig fordyret.

De reaksjoner som er kommet både fra Sogn og Fjordane og andre fylker, kan tyde på at forskriftene og retningslinjene ikke er blitt rett forstått og fortolket. Departementet vil derfor i brev til Statens Dyrehelsetilsyn som forvaltningsorgan og til fylkesmannens landbruksavdeling og andre som er berørt, klargjøre forskriften og retningslinjene. Det vil videre bli understreket at det er en oppgave både for Statens Dyrehelsetilsyn og fylkesmannens landbruksavdeling å finne fram til mest mulig kostnadseffektive løsninger når større ombygginger og nybygging ikke er aktuelt for brukerne. En vil drøfte nærmere med næringene hvordan dette skal følges opp. Dersom det etter dette fremdeles viser seg vanskelig å etterkomme forskriften, vil en vurdere en eventuell forlengelse av fristen i enkelte tilfeller.

Kjell Opseth (A): Eg takkar landbruksministeren for svaret, som var avklarande. Det er godt å registrere at den noverande landbruksministeren tolkar forskrifta og retningslinene på same måten som den førre landbruksministeren. Det burde da liggje vel til rette for å kome vidare.

Det er berre ein ting som eg føler er noko usikkert, og det er det landbruksministeren sa på slutten av sitt svar. Han sa følgjande:

Det vil videre bli understreket at det er en oppgave både for Statens Dyrehelsetilsyn og fylkesmannens landbruksavdeling å finne fram til mest mulig kostnadseffektive løsninger når større ombygginger og nybygging ikke er aktuelt for brukerne.

Det kan trekkje i retning av at det også kan kome på store utgifter for eksisterande bygningsmasse. Eg håpar inderleg at landbruksministeren er merksam på dette - som det også går fram av resten av svaret - og syter for at ein ikkje påfører næringa unødvendige kostnader, men at det blir teke rimeleg omsyn til dyrehelsa.

Statsråd Kåre Gjønnes: Når jeg har tatt med nettopp dette i mitt svar, er det for å understreke at det naturligvis kan gjøres veldig mange ting i forhold til disse forskriftene uten at det påløper krav om nybygging eller store restaureringsarbeider. Det skal kunne gis bistand fra offentlige myndigheter for å finne løsninger som er mest mulig kostnadseffektive i de situasjoner der det ikke er snakk om nybygg. Intensjonen i det svaret som jeg allerede har gitt, er i hvert fall at det skal bidra til å senke kostnadene for brukerne, og at det skal kunne gjennomføres innenfor de økonomiske rammer som næringen har.