Petter Løvik (H): Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til miljøvernministeren:

Arkeologiske funn påfører mange kommunar og andre utbyggarar store ekstrakostnader.

Meiner miljøvernministeren at det er rett at kostnadene ved funn av nasjonal interesse skal berast av utbyggaren?

Statsråd Guro Fjellanger: Automatisk fredete kulturminner er i kraft av alder og informasjonsverdi de viktigste kildene til landets tidligste historie. Lovgiver har tatt konsekvensen av dette ved å bestemme at alle kulturminner fra før 1537 er automatisk fredet.

De automatisk fredete kulturminnenes vitenskapelige og miljømessige verdier er i stor grad knyttet til det stedet de ligger. Det er derfor en målsetting å bevare flest mulig av disse kulturminnene intakt i sin naturlige sammenheng. Før en eventuelt fjerner et slikt kulturminne, er det derfor viktig at en foretar arkeologiske undersøkelser og utgravninger for å sikre den informasjonen som de automatisk fredete kulturminnene gir. Dette skjer først og fremst i tiltakshavers interesse og ikke på grunnlag av vernemyndighetenes egne behov for dokumentasjon eller forskning.

Hovedregelen er at tiltakshaver skal dekke utgiftene knyttet til nødvendige arkeologiske undersøkelser når et tiltak berører automatisk fredete kulturminner. Dersom det foreligger særlige grunner, kan staten helt eller delvis dekke utgiftene. Gjeldende praksis stiller forholdsvis strenge krav for at staten skal bidra med tilskudd til dekning av slike utgifter.

Kommunenes og andre utbyggeres utgifter til nødvendig registreringsarbeid vil sjelden være så store at det er aktuelt for staten å dekke disse. Statlig utgiftsdekning kan derimot være mer aktuelt i forbindelse med utgravning av automatisk fredete kulturminner. Dersom en kommune har mange automatisk fredete kulturminner i byggegrunnen, kan kostnadene bli av en slik størrelsesorden at det kan være aktuelt å gi statlige bidrag, særlig hvis tiltakshaver ikke har muligheter for å innarbeide utgiftene i tomtekostnadene.

Praktiseringen av kulturminnelovens bestemmelser om dekning av utgifter for arkeologiske undersøkelser ble drøftet i St.meld.nr.39 (1986-1987), Om bygnings- og fornminnevernet, som Stortinget behandlet og sluttet seg til våren 1988. I meldingen blir det slått fast at det ikke er ønskelig å endre prinsippet om kostnadsdekning, verken ut fra vernefaglige synspunkter eller rettferdighetsbetraktninger. Dette synet står fortsatt fast.

Petter Løvik (H): Eg vil takke statsråden for svaret. Dette med særlege krav som det blir vist til, må vere nokså spesielle tilfelle, i og med at det er ein veldig liten del som kjem innafor denne ordninga. Det er ikkje tiltakshavar, men først og fremst dei nasjonale interessene og fellesskapsinteressene som gjer at det er viktig å ta vare på funn frå fortida. Men når det er av nasjonal interesse, må det også vere ei nasjonal oppgåve å bere kostnadene. Mange stader er det i dag som å spele russisk rulett å grave i jorda. Konsekvensane er svært store om ein skulle vere uheldig. Ser ikkje statsråden det urimelege i at enkelte utbyggarar, private og offentlege, blir pålagde svært store ulemper for å berge ting av felles interesse for oss alle, dersom dei heilt tilfeldig kjem borti slike ting, medan andre av oss slepp heilt unna?

Statsråd Guro Fjellanger: Som det fremgikk av mitt første svar, er det ikke først og fremst ved registrering, men ved utgraving av denne type minner at det påløper kostnader. Jeg har lyst til å understreke at de nasjonale interessene, som veldig ofte går ut på å la dette bli liggende i fred, ikke i utgangspunktet gjør at det påløper spesielt store kostnader. Jeg mener at dagens regelverk er godt nok, fordi det åpner for at det f.eks i kommuner med spesielt mange av disse minnene er mulig for staten å gå inn og dekke kostnader. Jeg kan også nevne at i den angjeldende posten på statsbudsjettet er det pr. i dag satt av 4,3 mill. kr til dette, og at det i veldig stor grad går til bergkunstprosjektet.

Petter Løvik (H): Eg takkar igjen statsråden for svaret, sjølv om vi ikkje heilt har same oppfatning. Det som har vore nemnt så langt, er økonomi og tid, som er viktig i desse sakene. Men det er også ei anna side, som er svært alvorleg: Kva skjer i praksis når reglane er så urimelege som i dag? Kva skjer i praksis når ein utbyggar kjem over eit mogleg funn i ein situasjon med knappe tidsfristar og fare for stort tap? Ser ikkje statsråden at det er grunn til å tru at ein del funn aldri blir rapporterte og registrerte, fordi reglane er slik dei er i dag, sjølv om dette er straffbart? Kva tapar vi som nasjon på dette?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg understreke at når disse kulturminnene og fornminnene er fredet, er det fordi de er en viktig kilde til vår historie, ikke bare vår nasjonale historie, men også vår lokale historie, som også burde være av interesse for et lokalsamfunn. Jeg deler ikke representantens oppfatning, at dagens regelverk skulle være så strengt at det på noen som helst måte er en unnskyldning for ikke å registrere det man måtte komme over av minner.