Per Ove Width (Frp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

Stortinget skal i løpet av våren behandle den nye langtidsmeldingen for Forsvaret. Vi er da tjent med en samfunnsdebatt med innspill fra ulike miljøer, ikke minst fra Forsvaret selv. Det råder, etter de signaler som er gitt, en viss usikkerhet blant offiserer om de kan engasjere seg.

Kan statsråden her bekrefte at det er legitimt og ønskelig at offiserer engasjerer seg i en slik debatt?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: St.meld.nr.22 (1997-1998) , om Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002, er nylig lagt fram for Stortinget. Det er mitt håp at denne svært sentrale meldingen undergis en god og grundig debatt, ikke bare i Stortinget, men også i samfunnet for øvrig. Det er også naturlig at fagmilitære syn kommer til uttrykk i denne sammenheng.

Jeg viser for øvrig til at « Forsvarssjefens prinsipielle syn på Forsvarets behov og utvikling » følger som trykt vedlegg til langtidsmeldingen. Sammenholdt med forsvarssjefens fagmilitære utredning, nemlig Forsvarsstudien 1996, utgjør dette et solid fagmilitært supplement til meldingen.

Som embets- eller tjenestemann er man bundet opp av visse lojalitetskrav. Kjernen i dette vil være at forvaltningen og dens ledere som et samlet system må opprettholde den tillit som er nødvendig for å framstå som et troverdig embetsverk for skiftende regjeringer.

Hvor man er plassert i organisasjonen i forhold til de politiske overordnede, vil være av betydning. Det stilles andre og sterkere lojalitetskrav til en ansatt i et departement enn til en som er ansatt i et direktorat. Uansett vil det måtte utvises varsomhet med å uttale seg om saker av politisk tilsnitt som hører inn under eget arbeidsområde. Ytringens form og innhold vil også være av betydning, og særlig om de framføres på måter som kan gi embets- eller tjenestemannen karakter av å være politisk aktør.

For Forsvarets vedkommende er det åpenbart at høyere militære sjefer må utvise spesiell aktsomhet. Disse blir som oftest forbundet med sin tjenestestilling selv om de ytrer seg som privatpersoner. Deres uttalelser kan derfor få en annen effekt enn tilsiktet. For andre offiserer vil det være lettere å stå fram som privatpersoner i en slik sammenheng.

Når det gjelder offiserers adgang til å engasjere seg i debatten rundt langtidsmeldingen, ser jeg positivt på det. Jeg synes det er både riktig og nødvendig at offiserer generelt sett deltar i samfunnsdebatten på lik linje med alle andre samfunnsborgere.

Det finnes ikke detaljert regelverk for embets- eller tjenestemenns rett til å ytre seg om saker innenfor eget arbeidsområde. Dette tror jeg heller ikke er mulig å få til. Ut fra det jeg nå har sagt, må det være opp til den enkelte å vurdere sin egen posisjon og hvordan man ønsker å delta i debatten. Jeg tror ikke de rammefaktorene som jeg har nevnt, vil hemme en saklig og innsiktsfull debatt rundt langtidsmeldingen.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Per Ove Width (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Norske offiserer har tradisjonelt vært tilbakeholdne med å delta i forsvarsdebatten. Det kan etter min mening bidra til den mangelfulle offentlige interesse for Forsvaret, en interesse som vi som steller med Forsvaret, etterlyser.

Ingen kan vel med større fagkompetanse vektlegge verdispørsmål som begrunner behovet for et forsvar bedre enn offiserene selv. Når man så tar hensyn til det som er regulert gjennom gjeldende sikkerhets- og beskyttelsesinstruks og offentlighetsloven, mener jeg at offiserer i langt større grad skal delta i den offentlige debatt om Forsvaret enn de gjør i dag.

Med tanke på at det bl.a er deres egen arbeidsplass og eget arbeidsmiljø det gjelder, er det påfallende å se hvor fraværende offiserer er i mediene.

Jeg tillater meg derfor å be om statsrådens vurdering av hvorfor det er slik.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Den som kunne ha gitt et entydig og klart svar på det, ville ha vært forutseende, og kunne også ha samlet opp standpunkter og synspunkter tilbake historisk som denne statsråden iallfall her i dag ikke er i stand til å gjøre.

Jeg deler spørrerens utgangspunkt, at norske offiserer tradisjonelt har vært tilbakeholdne med å delta i den offentlige debatt og har vist en stor grad - kanskje også for stor grad - av respekt for myndigheter og personell som er overordnet. Jeg ser også den faren som kan ligge i dette, og at slik opptreden skaper manglende interesse i samfunnet for det fagområdet vi nettopp nå debatterer. Jeg kan med andre ord ikke gjøre annet enn å understreke at jeg ser positivt på at offiserer engasjerer seg i debatten rundt langtidsmeldingen.

Per Ove Width (Frp): Det er godt å høre at statsråden er så positiv som han er.

Som jeg sa tidligere, er det påfallende hvor fraværende norske offiserer er i mediedebatten. Forsvaret er etter min mening svært karrierepreget, og få vil tilsynelatende utsette seg for noe som kan forstyrre karrieren, ved å uttale seg om noe som får konsekvenser, og som får overordnede til å rynke på nesen. Når så Forsvarets overkommando, etter det jeg erfarer, går ut med det som nærmest blir oppfattet som et direktiv til offiserene om hva man bør si og ikke si i en offentlig debatt, forstår jeg at lysten til å delta kan bli påtakelig mindre. Det blir fra Forsvarets overkommando nærmest bedt om at offiserene vurderer sin egen kompetanse og at de kan regne med korreks fra overordnede, og det blir videre sagt at det skal mye til hvis man deltar i debatten, at det ikke kan få alvorlige følger og konsekvenser for karrieren. Noen hver ville vel betenke seg for overhodet å si noe og heller holde munn. Som jeg tidligere har sagt, er det mange grunner til at nettopp dette er uheldig. Hva kan statsråden tenke seg å foreta seg i saken?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Forsvars- og sikkerhetsdebatten er vital for landet vårt. Den dagen denne dør hen på den måten at ingen engasjerer seg, er vi ille ute. Derfor er det viktig, som spørsmålsstilleren sier, at de som har fagkunnskap, engasjerer seg. Jeg vil ta til etterretning det spørreren sier om begrensninger fra overkommandoens side. Jeg kjenner ikke dette i den detalj som det nå fremstilles. At dette skulle få følger for karrieren i den grad at det skulle være en alvorlig hindring for å engasjere seg i samfunnsspørsmål, kjenner ikke jeg til. Jeg kan bare igjen si at jeg ser fram til at offiserer engasjerer seg i debatten rundt langtidsmeldingen på generelt grunnlag og på en måte som gjør at de ikke kommer i inhabilitetsforhold til selve saken.