Gunn Karin Gjul (A): Jeg vil da gjerne stille dette spørsmålet til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

MAI-avtalen kan få vidtrekkende konsekvenser for både miljø, arbeid, sosiale forhold og muligheten for bruk av boikott av land som bryter menneskerettigheter. Dersom avtalen også vil komme til å omfatte flere land enn bare de rike OECD-landene, vil disse konsekvensene bli forsterket.

Vil Regjeringen ta initiativ til en nasjonal og international analyse av MAI-avtalens virkninger?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: I dag er det ikke mulig med sikkerhet å si hvorvidt det blir en MAI-avtale. Forhandlingene har vist seg å være mer kompliserte enn opprinnelig antatt, og en rekke spørsmål gjenstår å løse. Det er f.eks flere uavklarte spørsmål knyttet til omfanget av og virkemåten for avtalens tvisteløsningsmekanisme. Vi vet ikke om forhandlingene vil føre fram.

I motsetning til regelverket for internasjonal handel er dagens internasjonale regelverk på investeringsområdet meget fragmentert. I 1995 under den daværende arbeiderpartiregjering startet OECD-landene forhandlinger om ett samlet regelverk om investeringer på multilateralt nivå. MAI-avtalen forhandles mellom de 29 OECD-landene samt EU-kommisjonen, og forutsettes å bli en frittstående avtale. Den tenkes lagt opp med en avtaletekst som inneholder forpliktende bestemmelser, men med adgang for hvert land til å gjøre spesifikke unntak for områder hvor de ikke er rede til å forplikte seg til likebehandling mellom egne og utenlandske investorer.

Det er et siktemål at MAI-forhandlingene bl.a skal traktatfeste de relativt åpne og liberale regler for investeringer som allerede har vært praktisert innenfor OECD-området i en god del år nå. MAI-avtalen forutsettes i tillegg å dekke en del andre områder som allerede omfattes av EØS-avtalen. Konsekvensene er således primært at de regler vi allerede er bundet av, utvides til å gjelde OECD-land utenom EØS-landene, og at deres regler vil få tilsvarende betydning for våre investorer.

Når det gjelder konsekvenser for miljø, er man allerede blitt enig om at OECD-sekretariatet skal analysere forholdet mellom en MAI-avtale og relevante internasjonale miljøavtaler. I tillegg har en på norsk side satt i gang et arbeid for å analysere forholdet mellom MAI og norske lover og reguleringer på miljøområdet. Regjeringen legger stor vekt på dette spørsmålet. Disse analysene vil bli ferdigstilt i relativt nær framtid og vil bli offentliggjort.

Når det gjelder arbeidsforhold og miljø, er det dessuten forslag i forhandlingene om å avtalefeste visse grunnleggende minimumsstandarder. Dette innebærer at ikke noe land skal kunne senke slike standarder for å kunne tiltrekke seg investeringer. Dette kan få betydning på sikt. Regjeringen ser det som viktig at slike standarder omfattes av en MAI-avtale. En eventuell avtale vil heller ikke legge noen begrensninger på avtalepartenes mulighet til å regulere og operere med egne standarder for miljø-, arbeids- og sosiale forhold.

For øvrig ligger det ikke noe i tekstforslagene som vil endre på våre muligheter til å innføre boikott overfor andre land dersom menneskerettigheter eller andre hensyn skulle tilsi dette. Det er en forutsetning fra norsk side at MAI-avtalen ikke vil forandre på muligheten til å innføre slike tiltak mot egne foretak eller begrensninger i adgangen til å investere i land av hensyn til menneskerettighetene.

Land utenfor OECD vil kunne tiltre avtalen. Men det er selvsagt ikke noe press på noe land for at de skal bli med i en eventuell avtale. Eventuell tilslutning til en mulig MAI-avtale vil være helt opp til det enkelte utviklingsland selv. Fra norsk side støtter vi fleksibilitet i forhold til ikke-OECD land som måtte ønske å tiltre avtalen. Dette innebærer bl.a at det skal være anledning for nye land til å ta landspesifikke unntak fra regelverket for de sektorer de ikke ønsker å underlegge avtalens forpliktelser. (Presidenten klubber.) La meg bare ta de siste setningene, president: Omfanget av slike unntak må knyttes til landenes utviklingsnivå. Det må i så måte tas spesielt hensyn til utviklingslandenes særegne behov.

Gunn Karin Gjul (A): Jeg vil takke statsråden for svaret.

Jeg synes det er beroligende å høre at utviklings- og menneskerettighetsministeren vil sikre at bl.a utviklingsland får muligheter til å få unntak fra MAI-avtalen for å kunne få en positiv diskriminering på områder som er viktige for dem. Men foreløpig synes jeg fremdeles at avtalen er veldig usikker i forhold til virkningene for Norge, og Bondevik-regjeringen har jo tidligere uttalt at de er veldig opptatt av å få til en internasjonal avtale som styrer den internasjonale kapitalen. Mitt inntrykk er at det her er det motsatte som skjer. Her er det nasjonalstaten som blir regulert, og ikke de internasjonale selskapene som blir underlagt styring. I Voksenåsen-erklæringen var det også uttrykt i et eget punkt at en skal arbeide for et internasjonalt rammeverk som sikrer det enkelte land kontroll over egne naturressurser, og stimulere til lokalt og nasjonalt eierskap i næringslivet.

Mitt spørsmål til statsråden er: Kan statsråden forsikre om at MAI-avtalen vil bli et slikt rammeverk som nettopp ivaretar disse prinsippene i Voksenåsen-erklæringen?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Det er verdt å merke seg at det vil bli vanskeligere for multinasjonale selskaper å operere fritt dersom et eventuelt multilateralt investeringsregime er på plass. Likeledes kan et slikt felles internasjonalt regelverk bidra til å beskytte mindre land mot press fra store land og multinasjonale selskaper. Dette mener vi også bør høre med i en helhetlig vurdering av avtalens mulige følger.

Når det gjelder konkrete følger for Norge, er selvfølgelig Regjeringen opptatt av dette, og også av å følge opp det som helt klart står i Voksenåsen-erklæringen. Det som går på muligheten til et multilateralt regelverk for å forhindre de frie kapitalbevegelsene, er nettopp knyttet til den muligheten et investeringsregime multilateralt kan ha for å hindre at selskapene får operere helt fritt.

Det andre representanten Gjul var inne på, dette med råderett over norske ressurser, vil bli ivaretatt fra Regjeringens side. Det gjelder det å holde spørsmål vedrørende bevaring, forvaltning og utnyttelse av levende ressurser i havet utenfor MAIs anvendelsesområde, altså at investeringer i fiskebåter o.l. kan sikres gjennom landspesifikke unntak. (Presidenten klubber.) Og la meg bare ta det andre: Når det gjelder petroleumssektoren, vil selvsagt vårt utgangspunkt og vår forutsetning være at vi kan videreføre vår politikk, norsk politikk og norsk råderett over egne ressurser uten noen form for landspesifikke unntak.

Presidenten: Presidenten gjer merksam på taletidsavgrensinga.