Jan Johnsen (H): Jeg har følgende spørsmål til miljøvernministeren:

Våren 1996 opplyste daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen Stortinget om at Norge ville nå Nordsjøavtalens mål om full PCB-opprydding innen utgangen av 1996. I siste utgave av Natur og miljø Bulletin skriver imidlertid Naturvernforbundet at myndighetene til nå har tatt hånd om maksimalt 20 % av de PCB-giftene som fantes i Norge da stoffet ble forbudt i 1980.

Hvorfor har ikke PCB-oppryddingen kommet lenger, og hva vil miljøvernministeren gjøre for å få fortgang i dette viktige arbeidet?

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg ser med stor bekymring på de helse- og miljøproblemene miljøgifter kan forårsake, og har gitt og vil gi arbeidet for å stanse slike utslipp høy prioritet.

PCB er blant de verste miljøgiftene. Ny bruk av PCB ble derfor forbudt i Norge allerede i 1980. For å hindre at PCB forårsaker helse- og miljøproblemer gjenstår nå to viktige oppgaver: for det første å få samlet inn og destruert PCB-holdige produkter som fortsatt er i bruk, og for det andre å rydde opp i de alvorligste av de såkalte gamle synder.

Når det gjelder målsettingene i Nordsjødeklarasjonene, som representanten viser til, er det viktig å skille mellom kildene til PCB-utslipp. Haag-deklarasjonen fra 1990 omfatter innsamling og destruksjon av PCB i produkter, mens problemene knyttet til PCB-forurensning i gamle synder først ble tatt opp i forbindelse med Esbjerg-deklarasjonen fra 1995.

I Haag-deklarasjonen forpliktet nordsjølandene seg til å fase ut og destruere « all identifiserbar PCB ». Begrepet « all identifiserbar PCB » er ikke nærmere definert i deklarasjonen, men det var en generell forståelse mellom landene at avtalen var rettet mot produkter som inneholdt større mengder PCB. Det norske målet om å samle inn og destruere alle produkter med PCB-innhold helt ned til 1 kg, går betydelig lenger enn hva som til nå har vært den alminnelige tolkning av Haag-deklarasjonen. Dette målet er på det nærmeste nådd, slik daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen viste til i 1996. Norge ligger altså langt fremme i arbeidet med å hindre at PCB fra produkter slippes ut i miljøet, og har vært en pådriver internasjonalt for å få andre land til også å fase ut mindre PCB-enheter.

Selv om vi i internasjonal målestokk er kommet langt i oppryddingen, spesielt med tanke på PCB-holdige produkter, er jeg ikke fornøyd. Miljøvernmyndighetene arbeider nå for å løse de avfallsproblemene som PCB i mindre enheter fortsatt forårsaker. Vi tar sikte på at også småkondensatorer i belysning nå skal kreves faset ut. Forsvarlig håndtering av PCB i annet elektrisk-elektronisk utstyr skal sikres av en ny forskrift som vil bli vedtatt med det aller første. PCB-holdige strømførende hylser i elektrisitetsforsyningen vil bli faset ut innen år 2000 i samarbeid med energiverkene. Videre har SFT satt i gang en rekke informasjonstiltak, og vil foreta kontroll overfor bygg og anleggsbransjen for å hindre at PCB i bygnings- og rivningsavfall slippes ut i miljøet.

Gjennom arbeidet med å samle inn og destruere produkter som inneholder PCB, vil vi hindre at denne miljøgiften slippes ut i miljøet i framtiden. Den andre siden av PCB-problematikken er all den PCB som tidligere er sluppet ut i miljøet, de såkalte gamle syndene.

Arbeidet med gamle synder er svært komplekst og omfatter både avfallsdeponier og forurensede sedimenter i fjordområder. I en del tilfeller er det nettopp mistanke om deponering/søl av PCB som er grunnlaget for at områder er prioritert i planen for opprydding. Slike områder vil ofte være gamle fyllinger med et betydelig innslag av industriavfall. Tiltak overfor disse deponiene er meget vanskelig og spenner over et vidt område, fra oppgraving og behandling til tildekking og overvåking. Hver enkelt sak krever betydelig innsats både når det gjelder kartlegging, undersøkelser og iverksettelse av tiltak.

Jan Johnsen (H): Jeg takker ministeren for svaret.

Jeg vil gjerne sitere det representanten Sanner uttalte til Aftenposten 4. mars i år:

Men da miljøvernminister Thorbjørn Berntsen på samme tidspunkt forsikret overfor Stortinget at Norge ville klare målsetningen i Nordsjøavtalen om full opprydding, slo vi oss til ro med at saken ble håndtert på skikkelig vis, og la lovforslaget i skuffen. Nå synes det klart at Stortinget ikke fikk god nok informasjon i PCB-saken.

Jeg har da følgende spørsmål til miljøvernministeren: På hvilket tidspunkt tror miljøvernministeren vi klarer å få oppryddingen i Nordsjøen på plass? Vi har klart 20 % fra 1986 og fram til i dag, altså ca 11 år - hvor mange år regner miljøvernministeren det vil gå før vi har fått orden på dette problemet?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få lov å fullføre det svaret jeg ikke rakk helt i stad. Som jeg sa, er vi kommet langt i forhold til det som går på produkter, som er i Haag-deklarasjonen fra 1990.

Det som imidlertid gjenstår og som vi nå har satt fart på, er det vi er pålagt under Esbjerg-deklarasjonen, som er fra 1995, og som altså er tre år gammel. Og det er med utgangspunkt i den at vi nå har satt i verk et omfattende arbeid for å få en oversikt over hvor stort problemet er. Vi har satt i gang en rekke virkemidler både for å forhindre nye utslipp og for å sørge for at dette blir ryddet opp i. Så snart vi har full oversikt over dette, vil vi komme tilbake med en framdriftsplan for hvorledes vi skal få løst dette problemet fullstendig. Jeg har lyst til å understreke at dette dessverre ikke er så enkelt som vi alle skulle ønske. Vi står bl.a overfor situasjoner hvor PCB er en del av avfallet i store avfallsdeponier, og som det både vil ta lang tid og koste mye å rydde opp i.

Men jeg håper og tror at også Stortinget vil være med på å bevilge de midlene som skal til for å få ryddet opp i dette.

Presidenten: Da er vi ferdig med sak nr. 1.