Karin Andersen (SV): Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

En norsk statsborger, født i Chile, er i henhold til et oppslag i avisa Østlendingen 5. februar 1998 nektet å gi blod. Blodbankens begrunnelse er retningslinjer gitt av Statens helsetilsyn for å hindre ukjent smitte fra land med annet sykdomsmønster. Den aktuelle personen opplever begrensningen som diskriminerende. Testing av blodprodukter har imidlertid gjennomgått kvalitetssikring gjennom årene som kan endre premissene for en slik begrensning.

Ser helseministeren noen betenkeligheter ved dagens regelverk?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er et overordnet mål å ha så sikre blodprodukter som mulig, med så liten infeksjonsrisiko som mulig. Så lenge den eneste mulige kilden for fremstilling av blodprodukter til bruk i moderne medisin faktisk er blod, vil det være en teoretisk smitterisiko.

Statens helsetilsyn har som en av sine oppgaver å følge opp dette viktige området. Helsedirektøren har derfor oppnevnt en rådgivningsgruppe, Helsetilsynets rådgivende gruppe for transfusjonsspørsmål, som gir råd knyttet bl.a til retningslinjer for utvelgelse av blodgivere. Helsetilsynet har i tillegg søkt råd hos en ekstern ekspertgruppe, sammensatt av mikrobiologer, infeksjonsmedisinere og spesialister i transfusjonsmedisin.

Infeksjonssykdommer er ulikt fordelt globalt sett. Generelt vil det være slik at jo lenger en kommer fra ekvator, jo mindre er det samlede infeksjonspresset som befolkningen utsettes for. I tillegg er som kjent sosioøkonomiske faktorer sterkt avgjørende for infeksjonspresset i befolkningen. I en rekke av verdens land er det infeksjonssykdommer som vi ikke tester for i Norge, og som det til dels ikke er mulig å teste blodgivere for. Dette er sykdommer som det heller ikke er aktuelt å teste for i Norge, blant personer som er født her.

Den nevnte ekspertgruppen har gått gjennom infeksjonsmønstrene i store deler av verden og på bakgrunn av dette konkludert med hensyn til hvilke land som har et infeksjonsmønster som er sammenlignbart med det norske. For å redusere risikoen for smitte ved blodoverføring har Helsetilsynet derfor fastsatt i retningslinjer at en utelukkende godkjenner blodgivere som er født og oppvokst i Norge, eventuelt i land med sammenlignbare infeksjonsmønstre.

Statens helsetilsyn har på et slikt faglig grunnlag fastsatt at i tillegg til personer født og oppvokst i Norge, vil personer som er født og oppvokst i Nordvest-Europa for øvrig, i Nord-Amerika, Australia og New Zealand, kunne godkjennes som blodgivere i Norge. Dette innebærer at personer som er født i andre deler av verden, ikke blir godkjent.

Det viktigste ved utvelgelse av blodgivere er å gjøre risikoen for smitteoverføring så liten som mulig. Det er grunn til å understreke at det å gi blod, ikke er en rettighet. Statens helsetilsyn har stor forståelse for at personer som har bodd mange år i Norge, etter fødsel i et fremmed land, gjerne vil gjøre en innsats for fellesskapet ved å være blodgiver. Ut fra individuelle risikovurderinger ville det nok i noen tilfeller vært mulig å godkjenne enkelte av disse som blodgivere. Dette vil imidlertid forutsette en meget kvalifisert medisinsk vurdering. Dette er vanskelig gjennomførbart ettersom det bare er lege tilsatt i 10 av de om lag 60 blodbankene i Norge. Derfor har Statens helsetilsyn vært bevisst på å fastsette regler som er håndterbare i landets 60 blodbanker.

Det er grunn til å understreke at den begrensningen som er gitt med hensyn til fødested, gjelder helt uavhengig av nasjonal eller etnisk bakgrunn. Denne regelen innebærer at utenlandsk fødte barn av norske foreldre ikke godkjennes som blodgivere. Det er grunn til å understreke at begrensningen med hensyn til fødested gjelder for første generasjons innvandrere, mens andre generasjons innvandrere godkjennes som blodgivere i Norge. Begrensningen med hensyn til blodgivers opprinnelsesland er altså ikke uttrykk for noen diskriminering, men et av mange tiltak for å holde infeksjonsrisikoen ved blodoverføringer så lav som mulig.

Norge har en mer restriktiv linje enn nesten alle land i verden, og vi kan tillate oss dette ut fra en relativt god tilgang på blodgivere, selv om den gjerne kunne vært større. Denne restriktive linjen sikrer at Norge er et av de land i verden der det er forbundet med minst risiko å motta blodoverføring.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret.

Det er en selvfølge at det er minst mulig infeksjonsrisiko som er det viktigste hensyn, og det er et medisinsk spørsmål både å avgjøre grensene for og kravene til en slik ordning, og også å kvalitetssikre den.

Jeg er glad for at de begrensningene som gjelder, er uavhengig av etnisk bakgrunn. Men vi reiser mer alle sammen, og nordmenn og folk fra vestlige land kan være like store smittebærere av ulike typer ukjent smitte sjøl om de bare har kortvarige opphold i utlandet. Vurderes disse reglene og blodtestingen kontinuerlig?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Formålet med den rådgivende gruppe som helsedirektøren har oppnevnt, er nettopp at man skal kunne gi råd om disse retningslinjene, og jeg forutsetter at de blir jevnlig vurdert.

For min del må jeg si at når disse retningslinjene er fundert på en så grundig faglig basis som jeg her har gjort rede for, er jeg opptatt av at de får virke. Jeg vil langt heller ha en uberettiget kritikk mot disse retningslinjene enn en kritikk av at vi ikke har god nok kontroll med kvaliteten på blod i forbindelse med blodoverføringer. Den fanen tror jeg det er riktig å holde høyt.

Karin Andersen (SV): Jeg er enig i vurderingen av hva som er det viktigste, men jeg tror man kanskje kan unngå en del kritikk ved å gå ut med litt klarere informasjon på dette området. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor det skal være avgjørende at en er født for 30-40 år siden i et annet land, og å få et riktig bilde av hva det er man kan teste på meg, men som man ikke kan teste på en slik person. Derfor ønsker jeg, med bakgrunn i den aktuelle saken som det er tatt utgangspunkt i, at man ser på informasjonen til grupper som dette rammer, slik at man ikke skal få en uberettiget mistanke om at man her blir diskriminert på et etnisk grunnlag.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Andersen i at det er all grunn til å se på om informasjonen rundt disse spørsmålene er god nok, og det vil jeg be helsedirektøren om å gjøre.