Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille spørsmål til justisministeren:

Statsrådene Dørum, Svarstad Haugland og Lilletun protesterte alle før valget mot behandlingen av hazaraene fra Afghanistan. Statsminister Bondevik gjorde det seinere klart at sentrumsregjeringen ville legge seg på en ny kurs. Fortsatt har de fleste hazaraer ikke fått pass eller oppholdsdokumenter i Norge. Det betyr at de får problemer med jobb og skolegang, og at de ikke kan besøke slektninger i andre land.

Når vil Regjeringen innfri de forventninger den selv har skapt?

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg - og Regjeringen - har prioritert arbeidet med en gjennomgang av utlendingssaker.

Dette gjelder også hazara-sakene, hvorav noen fortsatt er til behandling. Så lenge sakene ikke er endelig avgjort, kan de personene det gjelder, fortsette i sitt arbeid, få utbetalt sosialhjelp og barnetrygd og være sikret nødvendige helsetjenester, og barn i skolepliktig alder er sikret skolegang.

Det er riktig at Regjeringen har varslet en ny kurs. Men dette har også skjedd. Jeg viser til oppmykning av asylkriteriene og den varslede gjennomgangen av reglene for opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforening. Jeg vil også minne om at Regjeringen i tillegg har besluttet å øke antallet overføringsflyktninger.

Erik Solheim (SV): Jeg vil takke statsråden for svaret, som viser altfor liten forståelse for vanskelighetene denne gruppa er i. Det er klart at folk som har en utvisningstrussel hengende over seg, ikke kan søke jobb på vanlig vis. Hvem vil ansette dem? De kan ikke planlegge en utdanning og skolegang når de ikke vet om de skal planlegge for et liv i Norge eller et liv i Pakistan, som for øvrig så langt, har det vist seg, ikke har villet ta imot dem. Man kommer ikke inn på AMO-kurs. I det hele tatt er man i en situasjon som er svært, svært vanskelig, og hvor det er umulig å planlegge noe som helst. Det tror jeg de fleste egentlig forstår.

Poenget i denne saken er at det var et politisk bestemt prosjekt, det såkalte Quetta-prosjektet, hvor Utlendingsdirektoratet ville bevise at disse hazaraene ikke kom fra Afghanistan, men hadde sneket seg inn i Norge på falskt grunnlag fra Pakistan. Dette prosjektet uttalte statsminister Bondevik og en rekke andre medlemmer av nåværende regjering seg imot, kritiserte det sønder og sammen, ofte med minst like sterk språkbruk som jeg har gjort bruk av. Spørsmålet er nå: Vil man ta opp og skrinlegge dette prosjektet og bli ferdig med denne saken?

Statsråd Aud-Inger Aure: Som representanten Solheim viser til, har det i veldig mange sammenhenger vært stor likhet i synet på en del saker mellom hans parti og mitt. Interessen for flyktning- og asylsaker har vi hatt felles.

Men jeg må si, som jeg har sagt tidligere, at når man får adgang til alle sakspapirer, alle dokumenter i en sak, kan den fortone seg ganske så forskjellig fra det den gjør når man bare kjenner en liten bit av den. Det er så pass stort sprik mellom de ulike lands og ulike regioners utfordringer i forhold til asylsøkersaker at om jeg har tatt meg tid til å sette meg inn i særtrekkene til veldig mange områder, land og nasjonaliteter, har jeg ikke kommet gjennom riktig alle. Hazara-sakene og Quetta-prosjektet er av de sakene som jeg ennå ikke har sluttført for mitt vedkommende, og det ber jeg om respekt for.

Erik Solheim (SV): Jeg klarer ikke helt å akseptere begrunnelsene i denne saken. Det kan nok være riktig at det i mange andre saker kan ligge ting i dokumentene som kan være nye for en ny statsråd. Men hazara-spørsmålet er belyst i offentligheten på en helt annen måte enn noen av de andre sakene. Det har vært oppe i namsretten, det har vært oppe i lagmannsretten, tror jeg det var. Det foreligger lange dommer som i detalj går gjennom argumentene for og imot. Med andre ord: Belysningen av det saklige innholdet har vært mye tydeligere i denne saken enn i andre. Jeg går ut fra at det var årsaken til at statsminister Bondevik så frimodig uttalte seg om den. Alternativet må jo være at han uttalte seg uten kjennskap til sakene. Men jeg tror han uttalte seg slik nettopp fordi disse sakene har vært så utrolig skarpt og tydelig belyst.

Hvis jeg skal få stille et tilleggsspørsmål, må det være: Går det i hvert fall an å gi en frist, gi disse menneskene en beskjed om når deres sak vil komme opp til endelig behandling, slik at det er mulig for dem å planlegge sine liv?

Statsråd Aud-Inger Aure: Når det gjelder etterlysningen av en frist, er det svært vanskelig å gi det. I en del av disse sakene er det veldig vanskelig å skaffe informasjon om riktig identitet og riktig tilhørighet til land. En annen ting som jeg også ønsker å understreke, er at når vi går inn i slike spørsmål, er det gjerne på bakgrunn av enkeltsaker. Men det er ikke helt så enkelt i dette tilfellet. I de sakene det foreligger avgjørelser, har man jo fått avslag i Norge, og i utgangspunket er det slik at når man har fått avslag på en asylsøknad i Norge, skal man frivillig reise hjem. Det er det som ikke har skjedd i denne saken. Jeg ønsker ikke å forhaste meg, ikke gjøre noe som jeg føler at jeg ikke kan stå inne for selv, som ansvarlig for disse sakene i Regjeringen. Følgelig må jeg be om mulighet til å gå akkurat så grundig inn i dem som jeg finner nødvendig.

Presidenten: Vi vil nå ta for oss spørsmål 25, fra representanten Lars Arne Ryssdal til kirke-, utdannings- og forskningsministeren. Spørsmålet vil bli besvart av justisministeren på vegne av kirke-, utdannings- og forskningsministeren.