Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg vil gjerne stille helseministeren følgende spørsmål:

I henhold til et oppslag i Dagbladet 11. januar 1998 sa en spesialistlege opp sin stilling ved Stensby sykehus, hvorpå han nå mottar omtrent tilsvarende i honorar og refusjoner for en to dagers arbeidsavtale som han tidligere mottok i lønn for en full arbeidsuke. Offentlige kostnader øker, mens tjenestetilbudet reduseres.

Vil helseministeren ta noe initiativ for å hindre at økt privatisering gir redusert ressursutnyttelse av personell og helsemidler?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Representanten Ballo tar opp et viktig problem. Så langt vi har fått kjennskap til saken, bl.a fra pressen, dreier ikke dette seg om legenes refusjonsavtaler. Saken er at en tidligere ansatt legespesialist ved Stensby sykehus er engasjert som konsulent av sin gamle arbeidsgiver.

Ordningen i den konkrete saken er i utgangspunktet laget for at sykehus på spesialområder med få pasienter kan engasjere spesialister på timebasis. Ordningen er imidlertid også kommet til anvendelse når ordinære spesialiststillinger er ledige. Dette er tilfellet i den konkrete saken det vises til. Dette berører for så vidt ikke arbeidsfordelingen mellom offentlige og private aktører i helsetjenesten. Saken er vel snarere at den store etterspørselen etter helsepersonell i sin alminnelighet og legespesialister i særdeleshet, gjør det mulig for enkelte å utnytte en markedsposisjon til å inngå slike arbeidsavtaler.

Sosial- og helsedepartementet har tatt initiativ. Departementet har vurdert karenstid eller andre virkemidler for å hindre at tidligere offentlig ansatte selger sine tjenester til sin tidligere arbeidsgiver. I Oslo kommune er en karenstid på ett år nedfelt i kommunens etiske normer. Departementet har tatt dette opp med Arbeids- og administrasjonsdepartementet, og det sistnevnte departement har planer om å sette ned et utvalg som skal se nærmere på problemstillinger knyttet til overgang til ny stilling, og vurdere virkemidler som kan avhjelpe slike problemer som representanten Ballo og statsråden er opptatt av.

Denne regjering er opptatt av at de offentlige sykehusene skal få god tilgang til helsepersonell, og har fulgt en restriktiv linje når det gjelder å øke innslaget av privat virksomhet i spesialisthelsetjenesten. Jeg viser til at Regjeringen nylig gav Volvat Medisinske Senter avslag på søknaden om å få økt sengekapasitet, nettopp for å hindre vekst i den private delen av helsetjenesten i sentrale strøk.

Ved lønnsoppgjøret i 1996 ble det som kjent gjennomført vesentlige forbedringer i lønns- og arbeidsforholdene for sykehuslegene. De rapporter Sosial- og helsedepartementet har mottatt, tyder på at det nå er attraktivt for leger å arbeide ved sykehusene, også sett i forhold til vilkårene i privat praksis. Stortinget har vedtatt en endring i folketrygdloven med virkning fra 1. juli i år, som innebærer at spesialister som ikke har driftsavtale med fylkeskommunen, ikke lenger får refusjon fra folketrygden. Dette vil også kunne begrense overgangen fra offentlig til privat praksis. Jeg må understreke at det konkrete eksempelet som representanten Ballo viser til, ikke berøres direkte av de to sistnevnte tiltak, men de vil begge kunne begrense overgangen fra offentlig til privat praksis på en slik måte at sykehusene i sin alminnelighet ikke trenger å ty til private konsulenter for å løse sine oppgaver.

Karenstid og andre ordninger som begrenser legenes mulighet til å gå over fra offentlig til privat virksomhet, vil imidlertid ikke løse det grunnleggende problemet, som er mangel på legespesialister i norsk helsevesen. Regjeringen arbeider derfor målrettet for å løse problemet på tre måter: For det første gjennom aktiv rekruttering av helsepersonell fra utlandet, for det andre gjennom en bedre arbeidsfordeling mellom helsepersonell og annet personell i sykehusene, og for det tredje gjennom å øke kapasiteten i grunn- og etterutdannelsen av leger.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg takker for svaret. Jeg synes det var et godt svar.

Det er et tilleggsproblem som man ser av og til, som knytter seg til skillene mellom stat og fylke. På statlig nivå vil man ofte si at man blander seg ikke opp i fylkenes måte å håndtere det på. Det som kan være et dilemma, og som denne saken også viser, er at fylkenes valg av måter å organisere spesialisthelsetjenesten på, kan utløse refusjoner fra Rikstrygdeverket, slik at man påfører staten betydelige merkostnader uten at fylket nødvendigvis sitter igjen med ekstrautgifter som en konsekvens av endret driftsform.

Er helseministeren opptatt av den sammenhengen? Og ser han at man ikke kan la fylkeskommunen alene styre dette, men at man også må være opptatt av et statlig engasjement i samordningen av tjenestene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det ligger i det faktum at jeg i det hele tatt har besvart et spørsmål som gjelder et fylkeskommunalt sykehus på den måten jeg har gjort, at jeg ser den sammenhengen, og ser at et statlig engasjement på dette området er betimelig.

Spørsmålet om i hvilken form man skal finne løsninger, må jeg overlate til det varslede utvalg å gi de første svarene på.