Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

Til tross for retningslinjer om soning etter fengselsloven § 12 og vedlegg til rundskriv Fst 14/93 fra Fengselsstyret, oppstår det motsetning mellom fengselsvesenets regler og institusjonens pedagogiske og terapeutiske retningslinjer.

Vil justisministeren bekrefte at behandlingsinstitusjonens faglige og klienttilpassede opplegg skal gjelde så lenge personen soner etter § 12, og at de regler som gjelder for fengselet, ikke følger med personen til behandlingsinstitusjon?

Statsråd Aud-Inger Aure: For å gjennomføre straff på en best mulig måte har fengselsvesenet ulike virkemidler til disposisjon.

Jeg synes det er viktig å understreke at domfelte, også etter overføring til institusjon i medhold av fengselsloven § 12, fullbyrder straff. Ved fullbyrdelse av straff skal både hensynet til samfunnets sikkerhet og domfeltes individuelle behov ivaretas så langt det er mulig.

Det blir lagt vekt på om institusjonens faglige og klienttilpassede opplegg kan la seg gjennomføre innenfor visse restriktive rammer. Disse rammene skal være kjent også for institusjonen før det gis tilsagn om plass for domfelte. Men fengselsvesenet legger seg ikke opp i de rene behandlingsmessige virkemidler.

Enkelte av de krav som stilles til institusjonene og gjennomføringen av behandlingsopplegget, tilsvarer de regler som gjelder for innsatte i anstalt, bl.a for å sikre at oppholdet ikke mister sin karakter av straff-fullbyrdelse. Det legges for det første betydelig vekt på om institusjonen retter seg etter fengselsvesenets permisjonspraksis. Dette betyr at også permisjoner som gis i behandlingsøyemed, må begrenses i hyppighet og lengde i den tiden som domfelte soner straff. Ved permisjoner utover disse begrensningene må det foreligge forhåndssamtykke fra fengselsdirektøren eller Fengselsstyret. For det andre stilles det krav om at domfelte pålegges totalforbud mot å nyte alkohol eller andre rusmidler så lenge straff-fullbyrdelsen pågår. Forbudet skal også gjelde under permisjoner og andre opphold utenfor institusjonen.

Dersom domfelte skal arbeide eller gå på skole utenfor institusjonen, må det på tilsvarende måte som ved frigang fra anstalt, påses at det etableres kontrollrutiner som sikrer at institusjonen får umiddelbar tilbakemelding ved uregelmessigheter. Dersom slike uregelmessigheter forekommer, skal fengselsdirektøren varsles om at det foreligger brudd på vilkårene for oppholdet i institusjonen.

Domfelte kan ikke overføres til andre institusjoner, ettervernshjem eller lignende tilhørende institusjoner uten fengselsmyndighetenes samtykke. Man legger bl.a vekt på at kontrolltiltakene ikke nedtrappes og permisjonsadgangen ikke utvides slik at oppholdet mister sin karakter av straff-fullbyrdelse.

Vurderingen av om de krav som må stilles til institusjonen, er til stede, gjøres i hovedsak i forkant av en overføring. Innenfor disse rammene står institusjonen fritt når det gjelder gjennomføringen av behandlingen.

Det er i særlige tilfeller gitt rom for å gjøre unntak fra de retningslinjene jeg nå har nevnt. En slik særlig grunn kan være institusjonens behandlingsprofil. Men det vil alltid være nødvendig å sette opp visse rammer, fordi dette dreier seg om straffgjennomføring utenfor fengsel.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Fengselsopphold skal i tillegg til å være en straff for begått forbrytelse også bidra til å rehabilitere. Det er en stor gruppe av de innsatte som er rusmisbrukere. Når disse er motivert for behandling, er det viktig å smi mens jernet er varmt. Når disse løslates uten å ha fått behandling, vil sannsynligheten være stor for at de fortsetter sin kombinasjon av rus og kriminalitet. Men institusjonen opplever det problematisk at fengselets regler følger med klienten. Dette gjør det vanskelig å gjennomføre de terapeutiske og faglige valg som de mener klientene må gjennom for å ha mulighet til å møte det sivile liv i edru tilstand. Ja, institusjonene pålegges ordninger som fagfolkene vurderer som antiterapeutiske. Jeg opplever at flere institusjoner etter hvert setter foten ned og sier nei til å ta inn klienter. Dette bidrar ikke til å løse det problemet som fører til at vedkommende kommer i fengsel.

Har statsråden oversikt over problemets omfang på dette området, og i hvor stor grad man utnytter mulighetene for soning etter § 12?

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg har nok ikke full oversikt over de spørsmålene som ble stilt. Men det som kom fram i tilleggsspørsmålet fra representanten Marthinsen, viser meg at det er behov for en dialog mellom disse behandlingsinstitusjonene og fengselsmyndighetene. Det er et viktig anliggende at et fengselsopphold også kan brukes til å få den straffedømte inn på et nytt spor og inn i en ny tilværelse i sitt forhold til alkohol.

Jeg vil ta med meg de signalene som ble gitt her, få en vurdering av hva som er problemet i dette samarbeidet, og hva vi i fellesskap kan gjøre for å legge grunnlaget for å jobbe sammen på en god måte mot det som er et felles mål, nettopp å fri den straffedømte fra det som er alkoholproblemet.