Morten Lund (Sp): Jeg ber om at sosialministeren svarer på følgende spørsmål:

Luftforurensningene i de lange og sterkt trafikkerte veitunnelene kan bli meget ubehagelige. Det synes være lett å rense luften ved bruk av vann.

Er det fastlagt grenser for hva som er helsefarlig forurensning ved slike kortvarige opphold, og følges det opp at det legges helsemessige krav til grunn for renholdsrutinene, og ikke bare budsjettmessige hensyn?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er einig med representanten Morten Lund i at luftforureiningar i lange og sterkt trafikkerte vegtunnelar kan vera svært ubehagelege.

Det er definert grenser for kva som er helsefarleg luftforureining - såkalla luftkvalitetskriterium. Desse er fastsette av Statens institutt for folkehelse og Statens forurensningstilsyn. Desse grenseverdiane er rettleiande og ikkje juridisk bindande.

Ein nyttar luftkvalitetskriterium for å få fram kva for eksponeringsnivå ein ut frå dagens kunnskap meiner at befolkninga og miljøet kan utsetjast for utan at alvorlege skadeverknader oppstår. Det er prøvt å ta omsyn til sårbare grupper ved fastsetjing av luftkvalitetskriterium. Vurderingar om det er teknisk og økonomisk mogleg å halda seg innanfor verdiane, er ikkje trekte inn.

Når det gjeld kortvarige forureiningseksponeringar, t.d frå 15 minutt til 1 time, som er ei aktuell eksponeringstid i lange vegtunnelar, finst det luftkvalitetskriterium for nitrogendioksid, svoveldioksid og karbonmonoksid. Det er òg gitt ei tilråding for kortvarig eksponering av nitrogenmonoksid - NO - i lange tunnelar.

I tillegg til luftkvalitetskriteria finst « Administrative normer for luftforurensning i arbeidsatmosfære » for ei rekkje forureiningskomponentar. Dei administrative normene er resultatet av samla vurderingar av helseeffektar ved eksponering, og av om det teknisk og økonomisk er mogleg å halda seg innanfor verdiane. Ved vurdering av helseeffektar av eksponering i arbeidsatmosfære blir det i mindre grad teke omsyn til sårbare grupper, og normene er difor ikkje på same nivå som luftkvalitetskriteria.

Statens vegvesen legg fyrst og fremst omsynet til eksponering av arbeidstakarar til grunn ved dimensjonering av reinhaldet i tunnelar - dvs. « Administrative normer for luftforurensning i arbeidsatmosfære » - og nødvendig siktlengde for trafikantane. Dessutan har dei ut frå dette definert eigne grenser for akseptabel korttidseksponering. I nokre tilfelle vil derfor luftforureiningsnivået i vegtunnelar vera høgare enn det luftkvalitetskriteria tillèt. Vegdirektoratet har tidlegare hatt CO-nivåa som dimensjonerande faktor for når ventilasjonen skal koplast inn, og kva for styrke den skal fungera på. Det har ført til høge NO2-nivå i ein del tunnelar. Vegdirektoratet har difor arbeidd med å finna reinsemetodar for å kunna reinsa lufta i lange tunnelar for NO2.

Det er ikkje gjeve forskrifter som regulerer luftforureininga for trafikantar inne i tunnelar. I praksis fungerer då reglane i kommunehelsetenestelova om miljøretta helsevern som eit tryggingsnett som regulerer slike forhold. Sjølv om det ikkje finst eigne forskrifter på området, vil den enkelte kommunen kunna fatta vedtak med heimel i kommunehelsetenestelova om tiltak for å redusera helsefarleg luftforureining i vegtunnelar der det er klare helsemessige grunnar for det.

Morten Lund (Sp): Jeg takker for svaret.

Det er tydelig at det fins regler på mange forskjellige nivå i det minste når det gjelder gasser. Når det gjelder støvinnholdet i luften, ble det ikke nevnt noe om det, men det er kanskje det som plager svært mange. Det er utryggheten med hensyn til om det er helsemessig forsvarlig å oppholde seg så mye i tunneler, som plager folk. Det kan være grunn til å spørre om de reglene som gjelder i teorien, blir fulgt opp i praksis. Det må da målinger til. Etter at en tunnel er bygd, bør det allerede før den blir åpnet, være sjekket om de rensemetodene en har, fungerer. Når jeg spør dem som arbeider i den tunnelen jeg kjører mest i, den mellom Trondheim og Stjørdal, virker det som de nå, to år etter at den lengste tunnelen ble åpnet, fortsatt prøver seg fram når det gjelder rensemetoder og ventilasjon.

Jeg vil spørre om statsråden mener vi tar det alvorlig nok, om vi vet nok om helsevirkningene av gass og støv på oss som kjører i tunneler.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg svarer på vegner av helseministeren, men eg har ei kjensle av at eg i tillegg svarer på vegner av minst miljøvernministeren og samferdselsministeren.

Spørsmålet galdt om oppfylginga overfor trafikantane er god nok. Eg trur eg vil seia at representanten Morten Lund sjølv viser eksempel på at det her er prøving og feiling, og at det er ynske om at det blir gjort meir. Eg vil ta med meg hans synspunkt tilbake til helseministeren og oppfordra han til i samarbeid med samferdselsministeren å ta dette spørsmålet meir på alvor.

Morten Lund (Sp): Det er klart at dette er et ansvar som flere statsråder og instanser har.

Jeg leste i går om en nyere undersøkelse fra England som viser at den som oppholder seg i bil, er utsatt for fem til seks ganger så mye støv som den som ikke oppholder seg i bil. Det er tilsvarende verre når man er i en tunnel. Hvis man pendler to timer i bil, utsettes man på den korte tiden for 20 % av beregnet forurensningspress i løpet av et år.

Jeg leste i Adresseavisen i dag at bompengene i Trondheim brukes bl.a til byforskjønnelse ved å lage pene veier og til å utbedre forskjellige ting - og det er bra for helsa. Det jeg kunne tenke meg ble brakt videre tilbake til de aktuelle statsrådene, er spørsmålet om det kunne vurderes om bompenger også kunne brukes til helsevern, til å forbedre mulighetene for å fjerne støv og gass i tunneler.

Jeg ber ikke om noe spesielt svar på det nå, men ønsker at det blir overbrakt som en idé.