Ågot Valle (SV): Jeg har følgende spørsmål:

I Bergen pågår en lokal debatt om tiltak for å redusere luftforurensningene. I statsrådsaken 30. mai 1997 om forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning heter det imidlertid at lov om helsetjenesten i kommunene ikke kan brukes for å fastsette strengere grenseverdier enn den aktuelle forskriften.

Mener statsråden det er heldig at Regjeringen på denne måten setter til side myndighet om å treffe strakstiltak blant annet mot biltrafikk som Stortinget har lagt til kommunene?

Statsråd Guro Fjellanger: Forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy ble vedtatt ved kgl.res 30. mai i år. Gjennom denne forskriften er forurensningsloven for første gang gjort gjeldende for samferdsel. Forskriften vil bidra til å redusere eksisterende støy- og luftforurensninger ved at det settes visse minstekrav til miljøkvalitet. Miljøkvaliteten vil forbedres i de mest utsatte områdene. Forskriften er derfor et gledelig første skritt for bedret luftkvalitet og redusert støynivå lokalt. Men jeg vil understreke: bare et første skritt! Vi har fortsatt et godt stykke igjen før vi når et støy- og forurensningsnivå som tilfredsstiller hensynene til helse og trivsel. Jeg er svært opptatt av de problemene som lokal luftforurensning og støy medfører, og vil derfor sørge for at det blir foretatt en gjennomgang av eksisterende mål og virkemidler for å vurdere om disse er tilstrekkelige.

I forbindelse med vedtakelsen av forskriften forutsatte den daværende regjering at helsemyndighetenes myndighet etter kommunehelsetjenesteloven ikke skal brukes til å gi pålegg om oppnåelse av strengere grenseverdier enn de som gjelder etter denne forskriften. Etter min mening må dette anses som en politisk forutsetning for sentrale myndigheters myndighetsutøvelse. Man har neppe ment å sette til side kommunenes myndighet etter kommunehelsetjenesteloven, som i praksis vil fungere som et sikkerhetsnett der andre lover regulerer samme forhold. Det vil imidlertid være aktuelt å avklare forholdet mellom reguleringer etter kommunehelsetjenesteloven og den nye forskriften etter forurensningsloven. Dette mener jeg bør skje gjennom forskrifter til kommunehelsetjenesteloven.

Det er heller ikke noe i veien for at kommunene treffer vedtak med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven om begrensning av andre typer forurensning og støy enn de som omfattes av forskriften. Det kan f.eks gjelde støytopper eller behov hos spesielt utsatte grupper som forskriften ikke dekker. Jeg kan derfor ikke se at det er noe til hinder for at kommunene treffer vedtak om slike strakstiltak som representanten Valle etterspør.

Ågot Valle (SV): Jeg vet ikke helt om jeg vil komme med et tilleggsspørsmål, for faktum er at ministerens svar var ganske klargjørende. Etter det - slik som jeg tolker henne - har faktisk bl.a Bergen bystyre nå all mulig slags grunnlag for å komme med strakstiltak for bl.a å redusere biltrafikken på de dagene hvor det er veldig stor luftforurensning og også helsefarlige forhold i Bergen, som forårsaker at titalls bergensere, flere hundre, dør hvert år, og at mange har lungeproblemer og andre sjukdommer.

Jeg er enig i at forskriftene er et første skritt på veien, men at grenseverdiene som de har, ikke har et helsemessig utgangspunkt, slik som SFTs luftkvalitetskriterier har, og det er disse som også har ligget til grunn for overvåkingen i Bergen siden 1994. Jeg tolker da ministeren slik at hun straks rydder opp i de uklarhetene som ligger mellom forskriftene og kommunehelsetjenesteloven.

Jeg takker for svaret.

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg er klar over, og Regjeringen er klar over, at Bergen kommune er en av de fire byene i landet som har størst problemer på dette området, og vi har allerede engasjert oss i dette gjennom miljøbyprosjekter, hvor Bergen deltar, og vi gir støtte til en rekke viktige tiltak.

Jeg vil understreke at det etter min mening er viktig å få en klargjøring av forskriftene til kommunehelseloven og forurensningsloven, som er bebudet, og jeg har også lyst til å understreke at jeg ser på de forskriftene som gjelder, som et første skritt, og at det er viktig å komme lenger når det gjelder å ta hensyn til helse og miljø.

Presidenten: Dermed er vi kommet til veis ende når det gjelder sak nr. 1