Anneliese Dørum (A): Jeg vil få stille helseministeren følgende spørsmål:

En vesentlig del av de som får varige skader i trafikken hører til gruppen hode/nakkeskadde. Gjennom media og ellers er det kjent at det kan være vanskelig for denne skadegruppen å nå fram overfor så vel trygdemyndigheter som forsikringsselskap.

Hva kan statsråden gjøre for å bedre utdannelsen av helsepersonell og høyne kunnskapsnivået vedrørende denne skadegruppen i helsevesenet?

Statsråd Gudmund Hernes: En høy andel av skader ved trafikkulykker er hodeskader. Antallet hodeskader er redusert de senere år i forhold til tidligere. Hodeskader er kanskje den mest alvorlige form for skade etter trafikkulykker og representerer et stort problem både i akutt fase og ved sine konsekvenser.

Det er registrert en økning i andelen av hals- og nakkeskader de senere år. Påkjørsler bakfra er den ulykkeskategori som hyppigst fremprovoserer det som beskrives som whiplash-skade.

Generelt kan det sies at norsk helsevesen har et godt tilbud til pasienter som får skader i trafikken. Hode-, nakke- og ryggskader tas hånd om ved akuttsykehusene. Mange innleggelser går direkte til regionsykehusene eller overføres fra lokalsykehusene ved behov.

Akutt ryggmargsskadde skal tidligst mulig behandles ved en av landets såkalte spinalenheter, dvs. enheter for ryggmargsskadde, beliggende ved Regionsykehuset i Trondheim, Haukeland Sykehus og Ullevål sykehus/Sunnaas Sykehus. Behandlingen videre i forløpet gjennom rehabiliteringsfasen skjer ved spinalenheten, dernest i rehabiliteringsenheten.

I langtidsoppfølgingen står samarbeidet med primærhelsetjenesten sentralt, ikke minst vil opplæring av både pasient og helsepersonell være en viktig del av spinalenhetens arbeid. Forskning, fagutvikling og opplæring av helsepersonell er også oppgaver for spinalenhetene.

Når det gjelder såkalte nakkeslengskader, er dette en utløsende årsak som kan gi en rekke typer ulike skader, men ofte med et felles sykdomsbilde. Praksis med hensyn til vurdering og behandling varierer i stor grad. Denne variasjon skyldes like mye forskjeller i faglig utgangspunkt og behandlingsideologi som forskjeller i hvor langt de ulike miljøer er kommet i faglig utvikling. Det pågår en løpende diskusjon i fagmiljøene nasjonalt og internasjonalt, både vedrørende epidemiologi, årsaker og behandling. Den norske lægeforening utarbeidet i 1994 retningslinjer for vurdering av nakkeslengskade. Retningslinjene ble utarbeidet av en bredt sammensatt gruppe og var i samsvar med allment aksepterte faglige vurderinger internasjonalt.

For enkelte pasienter med hode-/nakkeskade kan det være vanskelig å finne fram til eksakt diagnose. Årsaksforhold kan være komplekse og helbredende behandling ikke alltid realistisk å oppnå. Regionale smerteklinikker har tverrfaglig kompetanse for å hjelpe denne gruppen pasienter. Det er fortsatt behov for styrking av den tverrfaglige virksomheten og spredning av kompetanse både til primærhelsetjenesten og til sykehusene i fylkene.

Hodeskadeulykker kan forårsake kognitiv funksjonssvikt. Behandlingen av kognitiv funksjonssvikt må ses som en integrert del av den samlede tverrfaglige rehabilitering av følgevirkninger etter hjerneskade. En må derfor ta utgangspunkt i den eksisterende struktur innen rehabilitering. For å utvikle og spre kompetanse om kognitiv rehabilitering er det ved Sunnaas Sykehus satt i gang et prosjekt, som har fått statlig støtte. I dette prosjektet tar en bl.a. i bruk telemedisin. Det er allerede utarbeidet to hefter om ervervet hjerneskade.

Når det gjelder nakkeslengskader, er det nødvendig med ytterligere forskning. Generelt vil denne pasientgruppen kunne dra nytte av god rehabilitering. Styrking av rehabiliteringstiltak i fylkeskommunen vil derfor kunne ha betydning for denne gruppen. Det er som kjent stilt særskilte midler til disposisjon for fylkene til styrking og oppbygging av rehabiliteringstilbudet. Gjennom oppbygging av tilbudet styrkes også kompetansen. Videre arbeides det nå med å få til et etterutdanningstilbud innen feltet rehabilitering. Sterkere vektlegging av rehabilitering i grunnutdanningen for sykepleiere, fysioterapeuter og ergoterapeuter vil også være viktig i denne sammenheng.

Anneliese Dørum (A): Jeg takker statsråden for svaret. Det som var interessant i svaret hans, var at han viste til at praksis med hensyn til vurdering og behandling når det gjelder hode-/nakkeskader, varierer i stor grad, og at denne variasjonen like mye skyldes forskjeller i faglig utgangspunkt og behandlingsideologi som forskjeller i hvor langt de ulike miljøer er kommet i faglig utvikling. Det er nettopp dette bl.a. Landsforeningen for trafikkskadde hevder, nemlig at det er en liten gruppe leger som er ledende, som blir betraktet som autoriteter på dette området, og de finner nesten aldri noen skade ved pasienten, selv om det beviselig er store skader - og da dreier det også ofte om en forsikrings-/erstatningssak.

Vi har altså et altfor snevert miljø i Norge. Jeg vil derfor spørre statsråden om han vil gå inn i denne problematikken og se på forholdene, og også om han vil se på hva internasjonal forskning har avdekket når det gjelder hode-/nakkeskader.

Statsråd Gudmund Hernes: For dem som står utenfor forskningsmiljøer, er det ofte frustrerende når man registrerer at den aller vanligste tilstanden innenfor ethvert fagmiljø er at de lærde strides. Det gjelder også på dette feltet. For de lærde selv er det ofte det som gir attraksjonen ved å delta i de tumulter som utspilles.

Det som er situasjonen her, er jo at man fra pasientenes side kan registrere klare effekter uten at ekspertene er i stand til å påvise gjennom fysiologiske og andre undersøkelser klare årsaker til disse effektene. Den måte man har forsøkt å gripe dette problemet an på på andre områder hvor også de lærde strides, er ved å få i stand såkalte konsensuskonferanser - man samler altså et fagmiljø for at man der kan fremføre både sine argumenter, sine erfaringer, sine forskningsresultater og behandlingsresultater for hverandre, og på dette grunnlag nå en større enhet omkring de prosedyrer som skal følges. Det er jo såpass mange som rammes av dette, som representanten her har tatt opp, at det kan være grunn til å se på om vi ikke også fra vår side skulle ta initiativet til en slik konsensuskonferanse.

Anneliese Dørum (A): Jeg takker statsråden for svaret, og er glad for at han vil ta initiativet til i hvert fall en konsensuskonferanse. Jeg tror nok at det må mye til her for å få ryddet opp i de forholdene som er avdekket.

Vi vet jo at denne skadetypen har økt i omfang etter at man begynte å bruke bilbelte, og da blir det dyrt for forsikringsselskapene. Da blir de interessert i å fjerne denne skaden fra forsikringsbildet. Jeg har mistanke om at det er et for stort samrøre mellom enkelte spesialister og selskapene, og jeg tror at dette er forhold som vi må gå dypt inn i på mange områder.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg vil bare kort bemerke til det siste som representanten tar opp om et eventuelt samrøre mellom forsikringsmiljøer og grupperinger av leger, at det er et eksempel på en generell problemstilling, nemlig om fagfolks habilitet. Og det er en problemstilling som departementet er i ferd med å gå nærmere inn på ikke bare på dette felt, men også andre felter. Da er det selvsagt også interessant å se hva slags regelverk man har etablert i andre land for tilsvarende mulige interessekonflikter. Det er også da grunnen til at vi tar dette opp til en egen vurdering i Norge, men da under et bredere sikte.