Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har følgende spørsmål til sosialministeren:

Når en arbeidstaker blir sykmeldt i en viss varighet, har Folketrygden plikt til å betale vedkommende sykepenger, og dersom en arbeidstaker blir arbeidsledig, har Folketrygden plikt til å betale arbeidsledighetstrygd.

Hvorfor er det ikke da naturlig at Folketrygden gis samme plikt til å betale for nødvendige helsetjenester som en arbeidstaker må motta for å kunne bli friskmeldt og bli arbeidsfør igjen?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Representanten John Alvheim har i spørretimen 19. februar i år reist et tilsvarende spørsmål til helseministeren - den gang knyttet til en konkret sak, og jeg viser til det som helseministeren da svarte.

Som representanten her er kjent med, er helsetjenesten i Norge regulert gjennom kommunehelsetjenesteloven og lov om sykehus. Etter disse lovene har kommunene ansvaret for primærhelsetjenesten, mens fylkeskommunene har ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Når det gjelder behandling utenfor institusjon, gis denne i stor utstrekning av privatpraktiserende helsepersonell som kommunen eller fylkeskommunen har inngått avtale med. I disse tilfellene dekker folketrygden også delvis behandlingsutgiftene gjennom refusjon etter godkjente takster. Poliklinisk behandling ved sykehusene dekkes dels gjennom takster over statsbudsjettet, og delsgjennom rammetilskudd til fylkeskommunen. Sykehusbehandling finansieres i dag hovedsakelig gjennom kommunalbeskatningen, og rammetilskuddene fra staten. Slik er helsetjenestene etter gjeldende lover organisert og finansiert. Fra 1. juli dette året har Stortinget vedtatt at finansiering av behandling i sykehus i en viss utstrekning skal være aktivitetsbasert gjennom innsatsstyrt finansiering.

Jeg må derfor bare fastslå at trygdekontoret ikke har noen mulighet for å kunne dekke utgifter til helsetjenester utover det som følger av gjeldende regelverk. Som helseministeren har redegjort for i spørretimen 19. februar i år, åpner budsjettet for 1997 for forsøksordninger, der trygdeetaten skal kunne bruke sykepenger til å kjøpe utredning og behandling innenfor en ramme på 10 mill. kr pr. år i en toårsperiode. Forsøkene skal målrettes bl.a. mot sykmeldte personer som vil ha nytte av rask behandling, men som er satt på venteliste fordi lidelsen ikke er av alvorlig art. Departementet har i retningslinjene for forsøkene understreket at man primært skal benytte seg av tjenester i regi av offentlige sykehus eller poliklinikker. Hvis det ikke er mulig å komme fram til en avtale mellom trygdeetaten og fylkeskommunen, kan trygdeetaten inngå avtaler med private. Hovedprinsippet er imidlertid bruk av det offentlige helsevesenet.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Hun nevnte at min partikollega John Alvheim tok opp en tilsvarende konkret sak i februar. Det er jo nettopp derfor jeg også følger opp dette,fordi vi har så lange køer i det norske helsevesenet. Jeg ønsker nå å ta et eksempel fra Østfold, der det ved utgangen av april var 1.700 mennesker som hadde stått mer enn seks måneder i ventekø og tilfredsstilte kravet til seksmånedersgaranti, og ikke fikk behandling.

Vi mener at vi da må prøve å se på andre systemer i Norge, at vi må gå raskere fram med disse forsøksordningene som statsråden nevnte, for å finne løsninger for alle disse menneskene som lever i Velferds-Norge, men som i dag ikke får hjelp. Jeg ønsker da å henvise til Tyskland, England og andre land, som har en stykkprisfinansiering, og som har langt kortere køer enn vi har. Skal ikke statsråden vurdere å innføre tilsvarende ordninger i Norge?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Nå tør det sikkert være kjent at det ligger en sak i Stortinget der man foreslår endringer i finansieringssystemet for sykehustjenestene og også foreslår endringer i nåværende ventetidsordninger, slik at vi også i Norge er i ferd med å reformere den måten vi organiserer og styrer og finansierer sykehusvesenet vårt på. Etter Regjeringens oppfatning er det lagt fram en rekke forslag nå som alle vil bidra til at vi skal få reduserte køer når dette kommer i virkning.

Nå er det jo også et kjent forhold at Fremskrittspartiet ønsker seg et helt annet system for å finansiere helsetjenester gjennom folketrygdfinansiering. Det er et system som til dags dato ikke har fått særlig støtte i de politiske miljøene. Det har ikke støtte fra Arbeiderpartiet og Regjeringen, og heller ikke så langt jeg kjenner til, fra andre partier i dette storting.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for tilleggssvaret.

Vi hadde en forsøksordning basert på DRG-systemet for noen år siden ved seks sykehus i to av våre fylker, og behandlingskapasiteten økte - det er helt entydige resultater på det. Nå har vi store problemer i Østfold, og man prøver å avhjelpe det ved å sende en del av disse pasientene ut av landet til land med lavere levestandard enn det Norge har. Disse landene kunne jo egentlig hatt behov for å ha disse plassene til sine egne syke. Man benytter seg av et stykkprisfinansieringssystem når man sender disse pasientene ut av landet - altså i en nødssituasjon benytter man det systemet som Fremskrittspartiet ønsker. Mener ikke statsråden at dette systemet, som beviselig virker på denne måten, da kan innføres i Norge?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Nå var vel ikke erfaringen med stykkprisforsøket så ensidig positiv som det kunne lyde når representanten Hedstrøm presenterte det her. Likevel forsøker vi gjennom det innsatsstyrte finansieringssystemet som etableres, å ta vare på det som var de gode erfaringene i stykkprisforsøket, når vi nå skal bygge om og forandre på finansieringssystemet i det norske helsevesenet.

La meg si det sånn: Når det gjelder pasientbro, som det er kalt å sende pasienter til utlandet for å ta unna køene i Norge, vil jeg bare minne om at holdningen i Stortinget var at Regjeringen gjorde for lite på det område. Det var jo også slik at flertallet i Stortinget økte bevilgningen nettopp til pasientbro, fordi man ønsket at vi skulle gjøre mer av det enn det som lå i Regjeringens opplegg. Så her har nok utålmodigheten for å bruke penger på denne måten vært større i Stortinget enn i Regjeringen.