Svein Ludvigsen (H): Jeg gjør oppmerksom på at det ved en skrivefeil - eller inkurie, som det vel heter - står « 40 måneder » i spørsmålet. Men det er vitterlig bare 30 måneder fra 31. oktober 1993 og til i dag. Spørsmålet skal være som følger:

Stortinget vedtok 31. oktober 1994 å be Regjeringen fremme forslag om innføring av tidsfrister for forvaltningens saksbehandling. Det er nå gått 30 måneder uten svar, hvilket ikke akkurat har gjort det mindre aktuelt og påkrevet å sette tidsfrister.

Kan planleggings- og samordningsministeren forklare hvorfor dette tar så lang tid, og kan han nå sette en frist for når saken kommer til Stortinget?

Statsråd Bendik Rugaas: Jeg er enig med representanten Ludvigsen i at denne saken har tatt lang tid. Dette skyldes et temmelig omfattende utredningsarbeid som ennå ikke er avsluttet.

Jeg forstår også at det kan være fristende - intet ordspill tilsiktet - å knytte kommentarer om saksbehandlingsfrister i forvaltningen til behandlingen av nettopp denne saken. Vi skal imidlertid her være klar over at det dreier seg om to vidt forskjellige forhold. Tidsfrister for forvaltningens saksbehandling dreier seg om enkeltvedtak vedrørende henvendelser fra brukere og hvor det er viktig med kort - eller i hvert fall forutsigbar - saksbehandlingstid. Dette er tilfellet ikke bare når næringsinteresser står på spill, men også for enkeltmennesker, slik justiskomiteen påpekte i sin innstilling av 13. oktober 1994 til et forslag datert 24. november 1993 fra bl.a. representanten Ludvigsen. Regjeringens arbeid med saken dreier seg derimot om utredning og lovforberedelse, og i slike saker er det vanskeligere å sette tidsfrister av den typen man nå utreder.

Som et ledd i arbeidet med saken foretok det daværende Administrasjonsdepartementet i 1994-95 en temmelig omfattende kartlegging av saksbehandlingstiden i statsforvaltningen. Kartleggingen viste naturlig nok store variasjoner i saksbehandlingstiden. Årsakene til lang saksbehandlingstid var flere og sammensatte. Det kan ta tid å få inn nødvendige uttalelser fra andre instanser, saken kan være mangelfullt opplyst fra publikums side, forvaltningsorganet kan være underbemannet, sykdom og andre fravær kan skape problemer, likeledes mangelfull kompetanse, utilstrekkelig teknisk utstyr osv.

Når det gjelder forhold som forvaltningen har mulighet til selv å gjøre noe med, viste både høringsrunden i 1992 for Næringslovutvalgets forslag og Administrasjonsdepartementets kartleggingsundersøkelse i 1994-95 at mange etater mener at andre tiltak vil være mer hensiktsmessige enn tidsfrister gitt ved lov eller forskrift. Planleggingsdepartementet arbeider derfor med forslag til slike tiltak parallelt med et forslag til lovgivning og forskrifter. Det er imidlertid viktig å understreke at mange statsorganer har påpekt at det er vanskelig å innføre tidsfrister i forvaltningen uten at den samtidig tilføres de ressurser som trengs for å oppfylle dem.

Det daværende Administrasjonsdepartementet nedsatte i november 1996 en arbeidsgruppe som skal komme med forslag til nødvendig lovgivning og konkrete saksbehandlingsfrister for ulike sakstyper eller saksområder. Man kan hevde at det tok noen tid å få nedsatt denne gruppen, men her må vi ha i tankene at saken er kompleks, og at den berører hele forvaltningen. Arbeidsgruppen skal levere sin utredning til Planleggingsdepartementetinnen 30. juni 1997. Forslaget vil deretter bli vurdert på vanlig måte og forelagt de aktuelle instanser før det utarbeides forslag til den lovgivning som er nødvendig for at konkrete saksbehandlingsfrister skal kunne fastsettes ved forskrift samt forslag til slike frister. Jeg kan love å gjøre mitt beste for at Stortinget skal få lovforslaget så snart som mulig, men noen frist kan jeg vanskelig sette her.

Svein Ludvigsen (H): Jeg takker for svaret, men egentlig syns jeg ikke det var særlig mye å takke for, for dette går for tregt. Da Stortinget for 30 måneder siden bad om dette, var det ingen ny sak. Regjeringens eget næringslovutvalg har siden 1991 utredet saken og anbefalt at man skulle innføre slike tidsfrister. Når statsråden nå sier at saken er kompleks - det er vanskelig, sier man i etatene - er jo ikke det noe nytt. Det er det som har vært anført mot dette hele tiden, og det er derfor justiskomiteen og et samlet storting så entydig og klart sluttet seg til Høyres forslag om å innføre frister for forvaltningen. Når statsråden sier at han skal gjøre så godt han kan, tviler jeg egentlig ikke på det. Men det holder ikke når man nå regner med å få utredningen innen 30. juni i år og deretter skal ha høring. Jeg frykter for at vi er langt inne i neste år før vi får saken til Stortinget, og det betyr at man i embetsverket ikke har pusten i nakken, slik man burde ha i det nye huset til statsråden.