Per-Kristian Foss: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til statsministeren:

Statsministeren uttalte til Arbeiderbladet 9. mars 1996: « Bankene må være samfunnsinstitusjoner ».

Når statseide institusjoner som Folketrygdfondet, Postbanken og Den norske Bank nå opptrer som aktive oppkjøpsaktører i det norske finansmarked, er dette ledd i realiseringen av bankene som « samfunnsinstitusjoner » ?

Statsministeren Thorbjørn Jagland: Først noen ord om bankene som samfunnsinstitusjoner. Ut fra spørsmålets innhold synes det som om representanten Foss legger noe annet i begrepet « samfunnsinstitusjoner » enn det jeg gjør. Jeg betrakter bankene som samfunnsinstitusjoner enten de er privateid, de er offentlige eller både private og offentlige.

Bankene har en svært sentral plass i vår nasjons økonomi. Bankene kanaliserer sparing til investeringer, som gir verdiskaping, velferd og arbeidsplasser. Bankene administrerer betalinger mellom produsenter og konsumenter, mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, mellom nordmenn og utlendinger. At bankene skjøtter sine oppgaver på en måte som samfunnet er tjent med, er en betingelse for at økonomien skal funksjonere godt. Dette synet på bankenes sentrale plass i økonomien ble da også bekreftet av et bredt stortingsflertall da de største bankene var i ferd med å gå over ende. Gjennom lovvedtak og bevilgninger til et nytt sikkerhetsnett sørget staten for at disse vitale samfunnsfunksjonene ble videreført, og jeg synes det vitner om at bankene blir sett på som samfunnsinstitusjoner og ikke som hvilke som helst bedrifter.

I avisinnlegget i Arbeiderbladet som representanten Foss har festet seg ved, viste jeg til bankene som samfunnsinstitusjoner som et ledd i debatten om hvordan statens bankaksjer skal forvaltes. De spørsmål jeg uttrykte synspunkter på, gjaldt statens eierskap i forretningsbankene og hvordan staten skal opptre som eier. Det statlige eierskapet i de største forretningsbankene må bl.a. vurderes ut fra ønsket om å sikre et stabilt nasjonalt eierskap i disse institusjonene ut fra deres samfunnsmessige betydning. Regjeringen har tidligere varslet at det skal foretas en vurdering av det statlige eierskapet i forretningsbankene, og det blir da rikelig anledning tilå utdype synspunkter fra alle sider.

Det spørsmålet som representanten Foss reiser, gjelder bankenes forretningsmessige disposisjoner. Regjeringens linje er her at de forretningsmessige disposisjoner skal fattes i bankenes egne styrende organer. Regjeringen legger imidlertid til grunn at de styrende organer opptrer ansvarlig og langsiktig i forvaltningen av eiernes formue.

I tillegg til Den norske Bank nevner Foss Postbanken og Folketrygdfondet som eksempler på statlige investorer i det norske finansmarkedet.

Postbanken er i store trekk underlagt de samme rammevilkår som det øvrige bankvesen og er bl.a. underlagt konsesjonsreglene i finansieringsvirksomhetsloven. Samferdselsdepartementet fastsetter Postbankens vedtekter og retningslinjene for bankens virksomhet. Det tilligger imidlertid ikkeSamferdselsdepartementet eller andre departementer å gripe inn i bankens forretningsmessige vurderinger og disposisjoner.

Reglementet for forvaltning av Folketrygdfondets midler er fastsatt av Stortinget. Fondet kan bl.a. ikke eie mer enn 15 % av totalaksjekapital eller grunnfondsbeviskapital i noe enkelt selskap. Det er fondets styre som har ansvaret for at fondets midler anbringes med sikte på best mulig avkastning. Det er selvfølgelig ikke aktuelt for Regjeringen å overprøve forretningsmessige vurderinger som er gjort i henhold til reglement fastsatt av Stortinget.

Ved overtakelse av finansinstitusjoner er staten konsesjonsmyndighet. En eventuell konsesjonssøknad blir vurdert i forhold til viktige samfunnsmessige hensyn. I nasjonalbudsjettet 1996 ble Stortinget forelagt de retningslinjer som følges ved utøvelse av strukturpolitikken på finansmarkedet. Det er hensynene til konkurransen og finansinstitusjonenes soliditet som i det enkelte tilfellet vil være avgjørende for om konsesjon vil bli gitt.

Per-Kristian Foss (H): Staten har mange hatter på. Jeg stilte denne gang spørsmål kun om eierhatten, ikke om konsesjonsbehandlerhatten.

Jeg registrerer etter statsministerens svar at det ikke foreligger noen samlet politikk for hvordan staten som eier ønsker å opptre i ulike institusjoner utover det at man forutsetter at styrene skal opptre « ansvarlig og langsiktig ». Det er intet oppsiktsvekkende, det er vel en forutsetning i alle institusjoner, og jeg registrerer at staten som eier ikke opptrer mer langsiktig enn noen privat eier. Jeg registrerer også at statsministeren nå degraderer spørsmålet om samfunnsinstitusjoner til ikke å være et spørsmål om eierskap, men et spørsmål om hvordan de etter lovgivningen er regulert. Meg bekjent har det vært bred enighet i Stortinget om lovgivningen på finansmarkedet. Hvis definisjonen av samfunnsinstitusjoner rett og slett er at de er lovregulert, da er jeg enig. Men da registrerer jeg også at statsministeren undergraver sitt eget hovedpoeng. Da er det heller ikke nødvendig med statlig eierskap for at de skal opptre som samfunnsinstitusjoner etter norsk lovgivning.

Statsminister Thorbjørn Jagland: Per-Kristian Foss tilla meg at det at bankene er samfunnsinstitusjoner, bare betyr at man skal opptre ansvarlig og langsiktig og at det ikke er noe oppsiktsvekkende, men en selvfølgelighet. Det er nettopp det det ikke er - eller ikke har vært. Bakgrunnen for bankkrisen var jo nettopp at bankene ikke opptrådte ansvarlig og langsiktig. Og jeg mener at det har noe med hvilken filosofi man la til grunn for disse bankene, å gjøre. Det var en periode tidlig på 1980-tallet da selv regjeringen sa at det eneste man skulle tenke på, var størst mulig profitt. Det var bl.a. en kortsiktighet i utlånene som førte til denne bankkrisen. Nå ønsker vi at det skal legges en annen filosofi til grunn, der bankene skal se på seg selv som samfunnsinstitusjoner. Fra Arbeiderpartiets side mener vi også at det er ganske viktig i den sammenheng at det opprettholdes et statlig eierskap i disse bankene for å garantere nettopp for dette.